Når man skal konkurrere vil man ikke ha en hund som kjenner igjen ringen og sier "ouufff, her kommer det jo ALDRI noen belønning" og melder seg ut. Have fun du liksom, dette gidder ikke jeg. Har skaden allerede skjedd går man til noen flinke folk og spør om hjelp. Du må trene konkurranselikt, er svaret. Og det vil si at man finner frem ringbånd, dommer som kommanderer, publikum, ingen belønning i lommene, nytt sted, du provoserer frem en nervøs klump i magen, alt skal være linet, og hunden skal ikke skille denne situasjonen fra en virkelig start.
Og så, så kommer poenget mitt, som jeg er helt nødt til å få ut, siden det har gnagd litt. Når man har gjort seg alle disse anstrengelsene for å få det konkurranselikt.. Så er det IKKE en generalprøve! For HELE POENGET er at hunden ikke skal assosiere situasjonen med ingen belønning. Hva må man gjøre da? Man må jo belønne! Tar du konkurransetrenng for å være generalprøver så minsker du jo bare på tiden det tar før hunden finner ut at konkurranser og konk.trening er noe herk. Konkurransetrening er til for at hunden skal bli overbevist om at JO, det KAN komme belønning i den ringen, det gjør det ofte det, blir det etter første innsitt i dag? Etter første øvelse? Midt i en transport? Don't know, men jeg har gått så lenge (hele fem skunder?) at jeg risikerer ikke det energitapet på å ikke fortsette og gå glipp av belønningen. For den kommer! Heldigvis er de energiøkonomiske :-p
Om man alltid skal trene lange kjeder på konkurransetreningen, hvor motivasjonsøkende er det? Man bygger FØRST utholdenhet, og trener slik at det er LETT på konkurransetreningen. Så øker man på utholdenheten, til det punkt at en konkurranse blir lett. Det er 30 meter til ruta på trening, og 15 til kjegla mot 20 og 10 i konkurranse, det er 20 meter på avstanden, ikke 15, det er 6 minutter fvf i trening, ikke 3/4 som i konkurranse. Hvorfor ødelegge for seg selv, og gjøre konkurransetreninger og konkurranser til noe hunden synes er vanskelig og tøft? Det er ikke oppskriften på en hund som holder piffen i ringen år ut og år inn.
Konkurransetrening skal være konkurranselikt, lett og morsomt. For hunden. Ringen er gøy! Hudnen skal ha den attituden du vil at den skal ha når dere enter ringen på ordentlig. Ikke assosier det vanskelige med ringen.
Ikke få panikk, det nærmer seg start, og man må trene utholdenhet! Kjeder og kjeder og kjeder og kjeder.. (Jeg mener ikke baklengskjeding, jeg mener utholdenhetstrening.) Det er oppskriften på en demotivert hund. Å strekke tiden, å jobbe lenger enn man noen gang har gjort- det er tungt det! Gjør det av og til, på trening- altså på banen der du trener alt annet, uten ringbånd og dommer, og frem til det er enkelt å gå i ringen.
Nå skal jeg av sted til en superkul gjeng med valper og ambisjoner, og ha avslutning, med avsluttende konkurranse- hvem har kommet lengst? Jeg er skikkelig spent, og har med premie. Gjett om jeg skal snakke om å trene konkurranselikt da! :-p
onsdag 28. november 2012
søndag 11. november 2012
Ahrg, hunden min faller ut under forstyrrelser!
Når jeg sier ordet "refleks", hva tenker du da? Tenker du på benet som spretter ut om noen slår deg med en hammer rett nedenfor kneet, eller på Pavlovs hunder som siklet når de hørte lyden av metronomen? Faktum er ihvertfall at vi har en rekke refleker- og jeg vil skrive noen ord om et par her, for å forhåpentligvis skape noen nye syn på forstyrrelsestrening.
At du skvetter til når noen kommer bak deg i mørket og sier BØ vet du nok godt. Visste du at det er en refleks? Den kalles støkk-refleksen (startle). Og du KAN ikke la være å skvette ved hjelp av vilje eller fornuft, om en sterk nok, og uventet stimulus opptrer. Vet du OM at noen kommer snikende bak deg for å si bø, så skvetter du så klart ikke.
En litt mindre stimulus, eller påvirkning, vil utløse en annen releks: orienteringsrefleksen, eller som Pavlov kalte den: hva-er-det-refleksen. Der en høy lyd vil utløse en støkkrefleks, eller en forsvarsrefleks (respons som utløses av de sterkeste stimuli), vil en svakere lyd (eller annen påvirkning) utløse orienteringsrefleksen. Hører du noen hyle, en bilkollisjon ikke så langt unna osv. vil du vende hodet mot lyden og orientere deg: hva er dette?
Jeg husker jeg gikk på et shoppingsenter, hvor jeg egentlig visste at de holdt på å utvide. Jeg ante fred og ingen fare, tuslet rundt med barnevogn og koste meg, og plutselig ble det fyrt av ei salve med sprengladning rett bak en yttervegg, akkurat der jeg befant meg. Det ristet i bygget, folk rundt meg hylte. Jeg kjente derimot at blodet frøs til is (innsnevring av blodårer), jeg tenkte tanken "terror" (jepp, det var da det stod på som verst), og jeg beveget meg så raskt jeg kunne mot utgangen, samtidig som jeg ikke ville løpe- for å ikke utløse løping blant alle de andre menneskene rundt meg, som ble stående og stirre mot stedet det smalt. Jeg er treg, og med barnevogn ville jeg havne langt bak i rekka. Alt dette for gjennom hodet mitt, og jeg hadde allerede gått mange radige steg mot utgangen, bort fra smellet før jeg innså hva jeg holdt på med, og at det var bygningsarbeid. Hvorfor min forsvarsrefleks ble utløst, mens andre tilsynelatende holdt seg på støkk og orienteringsreflekser vet jeg ikke, kanskje fordi jeg var nærmest og opplevde høyest lyd, eller kanskje jeg har lavere terskel for å utløse forsvarsrefleksen? For hvilke stimuli som vil utlsøe hvilke reflekser, det er individuelt. Men uansett- wow! Tenk at jeg, jeg, innehar slike fantastisk egoistiske (la meg og mine komme frem til utgangen før alle andre, ikke la meg vise dem at det er verdt å løpe) livsreddende reflekser? For det er det det bunner i: å redde seg selv og sine gener fra harme. Skal du klare det, må du følge med på hva som skjer rundt deg. Og viktigst av alt: dette foregår helt uten din vilje involvert- dette er en refleks, helt på linje med at du vil blunke om noen blåser på øyet ditt, og at pupillen trekker seg sammen om du lyser mot den.
Dere ser kanskje allerede nå hvor jeg vil hen? Jeg går jeg fvf med hunden min. Og hun faller ut.Ser på noe, og henter seg inn igjen. Faller ut igjen, og henter seg inn igjen. Forstyrrelsene er for store sier vi, vi må øke på avstanden. Jaha? Så øker vi på avstanden, og det er da vi ser forskjellen på en hund som bare har mer interesse i forstyrrelsene/for liten verdi i treningen, og en som virkelig blir forstyrret og får reflekser utløst: klarer hunden oppgaven med tilstrekkelig avstand? Eller er den like interessert i å bort og leke med de andre hundene, eller lukte på de gode flekkene, eller what ever hunden vil annet enn å ha fokus på deg/forsterkerene dine?
Naturen er fantastisk, ikke bare har vi disse livreddende refleksene som sørger for at vi reagerer, men når vi utsettes for tilstrekkelig mengde av dette stimuluset som utløser refleksen- bjeffing? Raske bevegelser? Pipeball? Så habituerer vi- vi venner oss til stimulusen, fordi vi lærer at den ikke har noe å si for oss og vår velferd, stimulusen blir nøytral. Hvor genialt! Begynner vi nær stimuluset, og overskrider grensen for utløsing av refleksen (hvilken det nå er snakk om) med god margin vil tiden vi trenger for å habituere øke drastisk. Holder vi avstanden der hunden har lett for å overse, og oppfatte stimulusen som "bakgrunnsstøy" vil den habituere raskere, og vi kan stadig minske på avstanden, og dermed øke styrken på de refleksutløsende stimului.
Urettferdigheten i å trene forstyrrelsestrening ved hjelp av negativ forsterkning er slående- tenk om noen hadde slått deg hver gang du skvatt av noen snek seg opp bak deg og sa BØ. Du vil til slutt habituere til BØ (om du så ikke hadde koplet BØ med slag og blitt enda reddere av..). Og "treningen" blir tilsynelatende virkningsfull. Men du verden så mye greiere det hadde vært å ikke straffet, når man så oppnår samme resultatet på samme tid med å la være?
En artig observasjon fikk jeg fra Ree Park der jeg var med og trene bla. løver med Canisgjengen. Den lyden de lager er IKKE gjengitt korrekt på TV (med god grunn). De får luften til å dirre, som en DIGER bass du stikker hodet inn i, og det er nesten uten å lage lyd i det hele tatt, bare ved å kosemale litt. Når det så kommer et ekstingsjonsburst, eller de blir forbanna fordi du somler og mister kjøttbiten som skal inn etter å ha klikket, og du bøyer deg ned for å plukke opp, og du får rett inn i øret: BRØØØØØØØØØL!!!!! sammen med en schwær pote som smelles i gitteret med et brak.. Da skvetter man altså. Shit, skal love at jeg gjorde det. Og så habituerer man, noen sensitiserte til brølene og ble så sjelvene at de ikke fikk ting til,, mens dyrepasseren som hadde vært der i mange år bare lo av oss alle sammen. Han skvatt ikke EN gang som jeg kunne se. Det er SÅ KULT å ha teorien jeg har beskrevet over i bakhodet, når man får observere settinger som dette, dette er nemlig hvordan verden henger sammen!
At du skvetter til når noen kommer bak deg i mørket og sier BØ vet du nok godt. Visste du at det er en refleks? Den kalles støkk-refleksen (startle). Og du KAN ikke la være å skvette ved hjelp av vilje eller fornuft, om en sterk nok, og uventet stimulus opptrer. Vet du OM at noen kommer snikende bak deg for å si bø, så skvetter du så klart ikke.
En litt mindre stimulus, eller påvirkning, vil utløse en annen releks: orienteringsrefleksen, eller som Pavlov kalte den: hva-er-det-refleksen. Der en høy lyd vil utløse en støkkrefleks, eller en forsvarsrefleks (respons som utløses av de sterkeste stimuli), vil en svakere lyd (eller annen påvirkning) utløse orienteringsrefleksen. Hører du noen hyle, en bilkollisjon ikke så langt unna osv. vil du vende hodet mot lyden og orientere deg: hva er dette?
Jeg husker jeg gikk på et shoppingsenter, hvor jeg egentlig visste at de holdt på å utvide. Jeg ante fred og ingen fare, tuslet rundt med barnevogn og koste meg, og plutselig ble det fyrt av ei salve med sprengladning rett bak en yttervegg, akkurat der jeg befant meg. Det ristet i bygget, folk rundt meg hylte. Jeg kjente derimot at blodet frøs til is (innsnevring av blodårer), jeg tenkte tanken "terror" (jepp, det var da det stod på som verst), og jeg beveget meg så raskt jeg kunne mot utgangen, samtidig som jeg ikke ville løpe- for å ikke utløse løping blant alle de andre menneskene rundt meg, som ble stående og stirre mot stedet det smalt. Jeg er treg, og med barnevogn ville jeg havne langt bak i rekka. Alt dette for gjennom hodet mitt, og jeg hadde allerede gått mange radige steg mot utgangen, bort fra smellet før jeg innså hva jeg holdt på med, og at det var bygningsarbeid. Hvorfor min forsvarsrefleks ble utløst, mens andre tilsynelatende holdt seg på støkk og orienteringsreflekser vet jeg ikke, kanskje fordi jeg var nærmest og opplevde høyest lyd, eller kanskje jeg har lavere terskel for å utløse forsvarsrefleksen? For hvilke stimuli som vil utlsøe hvilke reflekser, det er individuelt. Men uansett- wow! Tenk at jeg, jeg, innehar slike fantastisk egoistiske (la meg og mine komme frem til utgangen før alle andre, ikke la meg vise dem at det er verdt å løpe) livsreddende reflekser? For det er det det bunner i: å redde seg selv og sine gener fra harme. Skal du klare det, må du følge med på hva som skjer rundt deg. Og viktigst av alt: dette foregår helt uten din vilje involvert- dette er en refleks, helt på linje med at du vil blunke om noen blåser på øyet ditt, og at pupillen trekker seg sammen om du lyser mot den.
Dere ser kanskje allerede nå hvor jeg vil hen? Jeg går jeg fvf med hunden min. Og hun faller ut.Ser på noe, og henter seg inn igjen. Faller ut igjen, og henter seg inn igjen. Forstyrrelsene er for store sier vi, vi må øke på avstanden. Jaha? Så øker vi på avstanden, og det er da vi ser forskjellen på en hund som bare har mer interesse i forstyrrelsene/for liten verdi i treningen, og en som virkelig blir forstyrret og får reflekser utløst: klarer hunden oppgaven med tilstrekkelig avstand? Eller er den like interessert i å bort og leke med de andre hundene, eller lukte på de gode flekkene, eller what ever hunden vil annet enn å ha fokus på deg/forsterkerene dine?
Naturen er fantastisk, ikke bare har vi disse livreddende refleksene som sørger for at vi reagerer, men når vi utsettes for tilstrekkelig mengde av dette stimuluset som utløser refleksen- bjeffing? Raske bevegelser? Pipeball? Så habituerer vi- vi venner oss til stimulusen, fordi vi lærer at den ikke har noe å si for oss og vår velferd, stimulusen blir nøytral. Hvor genialt! Begynner vi nær stimuluset, og overskrider grensen for utløsing av refleksen (hvilken det nå er snakk om) med god margin vil tiden vi trenger for å habituere øke drastisk. Holder vi avstanden der hunden har lett for å overse, og oppfatte stimulusen som "bakgrunnsstøy" vil den habituere raskere, og vi kan stadig minske på avstanden, og dermed øke styrken på de refleksutløsende stimului.
Urettferdigheten i å trene forstyrrelsestrening ved hjelp av negativ forsterkning er slående- tenk om noen hadde slått deg hver gang du skvatt av noen snek seg opp bak deg og sa BØ. Du vil til slutt habituere til BØ (om du så ikke hadde koplet BØ med slag og blitt enda reddere av..). Og "treningen" blir tilsynelatende virkningsfull. Men du verden så mye greiere det hadde vært å ikke straffet, når man så oppnår samme resultatet på samme tid med å la være?
En artig observasjon fikk jeg fra Ree Park der jeg var med og trene bla. løver med Canisgjengen. Den lyden de lager er IKKE gjengitt korrekt på TV (med god grunn). De får luften til å dirre, som en DIGER bass du stikker hodet inn i, og det er nesten uten å lage lyd i det hele tatt, bare ved å kosemale litt. Når det så kommer et ekstingsjonsburst, eller de blir forbanna fordi du somler og mister kjøttbiten som skal inn etter å ha klikket, og du bøyer deg ned for å plukke opp, og du får rett inn i øret: BRØØØØØØØØØL!!!!! sammen med en schwær pote som smelles i gitteret med et brak.. Da skvetter man altså. Shit, skal love at jeg gjorde det. Og så habituerer man, noen sensitiserte til brølene og ble så sjelvene at de ikke fikk ting til,, mens dyrepasseren som hadde vært der i mange år bare lo av oss alle sammen. Han skvatt ikke EN gang som jeg kunne se. Det er SÅ KULT å ha teorien jeg har beskrevet over i bakhodet, når man får observere settinger som dette, dette er nemlig hvordan verden henger sammen!
lørdag 3. november 2012
Huunden min kommer ALDRI til å like....
Mennesker? Andre hunder? Sorte hunder? Strøm?
Jeg skrev ikke feil. Strøm. Jeg hører folk beklage seg over "look at that" leken, kindereggmetoden og motbetinging generelt. "Min hund er bare SÅ redd altså, for det skjedde sånn og sånn, så det går ikke."
Da tenker jeg på Ivan Pavlov som ikke bare betinget lyder for å utløse sikling (assosiasjon til mat), men også eletrisk støt! "Big, black dog-attack, go home" liksom.
Regelen er som følger: den følgende stimulusen må være den sterkeste, ikke den første. Altså at man kan ikke bruke en kjedelig godbit på en mett, livredd hund. Man må øke forsterkningskvaliteten, eller minske første påvirkningen (lenger avstand?) til det punkt der den ubetingede stimulus, altså maten i Pavlovs tilfelle, er sterkere enn den betingede stimulusen, altså strømmen. Eller det andre, som hunden synes er ekkelt.
Det er også verdt å merke seg at andre stimuli i en betiningsprosedyre (du står der og skal motbetinge redsel for hestene på jordet og det plutselig kommer en bil, folk, eller noe annet inn i situasjonen) vil utløse orienterings refleksen og hemme betiningsprosessen.
Jeg skrev ikke feil. Strøm. Jeg hører folk beklage seg over "look at that" leken, kindereggmetoden og motbetinging generelt. "Min hund er bare SÅ redd altså, for det skjedde sånn og sånn, så det går ikke."
Da tenker jeg på Ivan Pavlov som ikke bare betinget lyder for å utløse sikling (assosiasjon til mat), men også eletrisk støt! "Big, black dog-attack, go home" liksom.
Det er også verdt å merke seg at andre stimuli i en betiningsprosedyre (du står der og skal motbetinge redsel for hestene på jordet og det plutselig kommer en bil, folk, eller noe annet inn i situasjonen) vil utløse orienterings refleksen og hemme betiningsprosessen.
torsdag 1. november 2012
Tanker om sensitisering og effekten av det.
Jeg stusser sånn når jeg snakker med folk som har hunder som PLUSELIG begynner å oppføre seg tullete, tilsynelatende helt uten grunn. Veterinæren finner ingenting feil, og eier kan ikke peke på noen grunn til at hunden skal være livredd for hekker, busker eller vaiende trær i vinden. Jeg har noen tanker om hva som kanskje kan forklare noen tilfeller.
Før jeg begynner: en reaksjon på en stimuli er IKKE nødvendigvis synlig. Man trenger ikke se en fysisk reaksjon, for reaksjonen kan foregå i det autonome nervesystemet: økt hjertefrekvens, blodtrykk, hormonutskillelse, svetteutskillelse, bloddirrigering osv. Og det kan gjøre mye med hodet til hunden din, selv om den ikke nødvendigvis går bananas foran øynene dine.
Habituering; "gradvis reduksjon i styrken på en respons som utløses gjentate ganger. Dersom responsen synker i styrke pga. perifere faktorer som adapsjon i sansereseptorer eller tretthet i musklaturen, er det ikke tale om responshabituering" (Harris, 1943).
Altså at hunden venner seg til noe, og ignorerer/reagerer mindre på noe den tidligere har reagert på. Dette er en refleks som er spesifikk, den produseres kun i den nervebanen som utgjør nettopp denne refleksen, i denne situasjonen. Har hunden habituert til støvsugerlyden, så vil den reagere like sterkt igjen på en annen, ukjent lyd, som aktiverer en annen nervebane.
Det motsatte er sensitisering. Ved en intens stimulus minsker ikke responsen, den øker. Det som imidlertid er verdt å merke seg er ikke at det må se slik ut at responsen blir sterkere og sterkere og sterkere, at kurven går rakt oppover. M. Davis utførte i 1972 et forsøk på rotter, der han usatte dem for 50 repetsjoner av en tone på 120dB over 30 sekunder, to dager på rad, i fire uker. Responsen ble sensitisert, rottene reagerte gradvis sterkere på lyden. Poenget mitt med dette forsøket er imidlertid hvordan kurvene for responsen til rottene ser ut. Den går bratt opp, bratt ned, bratt ned, ned, opp, opp, opp, osv. Man sier likevel at responsen er sesitivert, fordi responsen sammenlagt, altså desto lenger man kom, økte i styrke, selv om den innimellom falt. Altså inneholder både sensitisering og habituering hverandre- det er hvilken respons som er sterkest/opptrer oftest som avgjør resultatet (to-prosess teorien). Det er ingenting som sier at økningen må være dramatisk for at noe skal kalles en sensitisering, det skal kun være en økt respons over tid.
Sensitisering finner sted når en stimulus aktiverer state-systemet (Groves&Thompson). State-systemet omfatter ALLE nervebaner i sentralnervesystemet (SNS) som bestemmer det generelle reaksjonsnivået- i motsetning til habituering er sensitisering ikke-spesifikk. I praksis vil dette si at sensitisering vil øke responsen/reaksjonen på ALLE andre stimuli som blir presentert innenfor det tidsrommet man er sensitisert, altså så lenge SNS er i høyspenn.
Det vil si at om hunden din blir redd for et eller annet- så vil den i et gitt tidsrom (avhengig av styrken på reaksjonen) reagere på ALT, som kan tolkes som noe potensielt nagativt. Og senstitiserers responser på andre stimulus, så er runddansen igang..
Dette tror jeg forekommer oftere enn man tenker over. Feks. ved tordenvær og raketter, et angrep av en annen hund, bilkjøring osv. osv., hunder som man ikke nødvendigvis merker så mye på når det står på, men som blir redd for "tulleting" i etterkant, og generelt blir mer alert.
Så vil jeg leggge til at dette dreier seg om reflekser, som man ikke har kontroll over, eller kan "resonisere" og fjerne ved "sunn fornuft"- ikke du, og ikke hunden din. Man har som i forsøket til Davis "støkk-refleksen". Du vet, når noen kommer bak deg og sier "BØ!" og du skvetter skikkelig. Det er en refleks. Eller forsvarsrefleksen som kommer inn i bilder når det dannes assosiasjoner til flukt eller kamp (de fem F'er har jeg skrevet om tidligere). Utløses ved intense (nok) stimuli, og forsvarsreleksen habituerer dårlig, autonome responser er her tydelige: okt hjertefrekvens, innsnevring av blodårer osv. En stimulus som ikke er sterk nok til å utløse en forsvarsrefleks er orienterings refleksen, eller "hva er det-refleksen". Alle utenfor vår egen, eller hundens egen viljestyrke.
Kilder:
Svartdal/Flaten, Læringspsykologi. 4. utg.
Davis (1972), Differential retention of sensitization and habituation of the startle response in rat
Pavlov( 1927), Conditioned reflexes
Harris (1943) Habituary response decrecement in the intact organism
Før jeg begynner: en reaksjon på en stimuli er IKKE nødvendigvis synlig. Man trenger ikke se en fysisk reaksjon, for reaksjonen kan foregå i det autonome nervesystemet: økt hjertefrekvens, blodtrykk, hormonutskillelse, svetteutskillelse, bloddirrigering osv. Og det kan gjøre mye med hodet til hunden din, selv om den ikke nødvendigvis går bananas foran øynene dine.
Habituering; "gradvis reduksjon i styrken på en respons som utløses gjentate ganger. Dersom responsen synker i styrke pga. perifere faktorer som adapsjon i sansereseptorer eller tretthet i musklaturen, er det ikke tale om responshabituering" (Harris, 1943).
Altså at hunden venner seg til noe, og ignorerer/reagerer mindre på noe den tidligere har reagert på. Dette er en refleks som er spesifikk, den produseres kun i den nervebanen som utgjør nettopp denne refleksen, i denne situasjonen. Har hunden habituert til støvsugerlyden, så vil den reagere like sterkt igjen på en annen, ukjent lyd, som aktiverer en annen nervebane.
Det motsatte er sensitisering. Ved en intens stimulus minsker ikke responsen, den øker. Det som imidlertid er verdt å merke seg er ikke at det må se slik ut at responsen blir sterkere og sterkere og sterkere, at kurven går rakt oppover. M. Davis utførte i 1972 et forsøk på rotter, der han usatte dem for 50 repetsjoner av en tone på 120dB over 30 sekunder, to dager på rad, i fire uker. Responsen ble sensitisert, rottene reagerte gradvis sterkere på lyden. Poenget mitt med dette forsøket er imidlertid hvordan kurvene for responsen til rottene ser ut. Den går bratt opp, bratt ned, bratt ned, ned, opp, opp, opp, osv. Man sier likevel at responsen er sesitivert, fordi responsen sammenlagt, altså desto lenger man kom, økte i styrke, selv om den innimellom falt. Altså inneholder både sensitisering og habituering hverandre- det er hvilken respons som er sterkest/opptrer oftest som avgjør resultatet (to-prosess teorien). Det er ingenting som sier at økningen må være dramatisk for at noe skal kalles en sensitisering, det skal kun være en økt respons over tid.
Sensitisering finner sted når en stimulus aktiverer state-systemet (Groves&Thompson). State-systemet omfatter ALLE nervebaner i sentralnervesystemet (SNS) som bestemmer det generelle reaksjonsnivået- i motsetning til habituering er sensitisering ikke-spesifikk. I praksis vil dette si at sensitisering vil øke responsen/reaksjonen på ALLE andre stimuli som blir presentert innenfor det tidsrommet man er sensitisert, altså så lenge SNS er i høyspenn.
Det vil si at om hunden din blir redd for et eller annet- så vil den i et gitt tidsrom (avhengig av styrken på reaksjonen) reagere på ALT, som kan tolkes som noe potensielt nagativt. Og senstitiserers responser på andre stimulus, så er runddansen igang..
Dette tror jeg forekommer oftere enn man tenker over. Feks. ved tordenvær og raketter, et angrep av en annen hund, bilkjøring osv. osv., hunder som man ikke nødvendigvis merker så mye på når det står på, men som blir redd for "tulleting" i etterkant, og generelt blir mer alert.
Så vil jeg leggge til at dette dreier seg om reflekser, som man ikke har kontroll over, eller kan "resonisere" og fjerne ved "sunn fornuft"- ikke du, og ikke hunden din. Man har som i forsøket til Davis "støkk-refleksen". Du vet, når noen kommer bak deg og sier "BØ!" og du skvetter skikkelig. Det er en refleks. Eller forsvarsrefleksen som kommer inn i bilder når det dannes assosiasjoner til flukt eller kamp (de fem F'er har jeg skrevet om tidligere). Utløses ved intense (nok) stimuli, og forsvarsreleksen habituerer dårlig, autonome responser er her tydelige: okt hjertefrekvens, innsnevring av blodårer osv. En stimulus som ikke er sterk nok til å utløse en forsvarsrefleks er orienterings refleksen, eller "hva er det-refleksen". Alle utenfor vår egen, eller hundens egen viljestyrke.
Kilder:
Svartdal/Flaten, Læringspsykologi. 4. utg.
Davis (1972), Differential retention of sensitization and habituation of the startle response in rat
Pavlov( 1927), Conditioned reflexes
Harris (1943) Habituary response decrecement in the intact organism
onsdag 24. oktober 2012
Legge seg i senga når det ringer på.
Jeg har ødelagt tlf. Så nå er den til rep. Det betyr at Melvin får langt mindre tid i rampelyset- for å få det fra videokamera til data til youtube er en hel kommers. Sukk.
Tidsfristen på "gå i kurven" går mot slutten- og jeg mangler bare å filme det fra noen flere vinkler, så er det klart. Fra videokamera. Til PC. Til youtube. Grøss. :-) Jeg har vridd hodet- hvordan skal jeg få vist at hun kan det fra alle situasjoner- som å være alene i et rom, og løpe til sengen i en annen, uten å se meg? Så jeg har listet meg rundt med TELEFONEN ja. :-)
Tidsfristen på "gå i kurven" går mot slutten- og jeg mangler bare å filme det fra noen flere vinkler, så er det klart. Fra videokamera. Til PC. Til youtube. Grøss. :-) Jeg har vridd hodet- hvordan skal jeg få vist at hun kan det fra alle situasjoner- som å være alene i et rom, og løpe til sengen i en annen, uten å se meg? Så jeg har listet meg rundt med TELEFONEN ja. :-)
fredag 19. oktober 2012
Variabel forsterkning
Vi tenker ofte på at variabel forsterkning er nøkkelen til en sikker, sterk og pålitelig atferd. Det har vi lært, det står i alle lærebøker.
Men- har du tenkt over hva som egentlig skjer? Ok, jeg klikkertrener Fido. Han gjør noe riktig, jeg klikker. Han gjør noe feil, og jeg klikker ikke. Hmmm, tenker Fido, det ble feil, jeg prøver noe annet og ser om det fører til belønning.
Med på den? Dette er jo sånn vi klikkertrener alle mann.
Så skal vi gjøre atferden ekstra sterk og utholdende, og vi setter den på variabel forsterkning. Kanskje hver Kanskje VF2. Sådær etter en, to og tre ganger utført, i vilkårlig rekkefølge. Yehei, nå har vi den på variabel forsterkning!
Og hva skjer? Den perfekte utstillingsståen du har pirket på til ørespissene, hvor tok den veien? Hvorfor står hunden med det ene benet under seg? Og neste gang, med halen ned, eller det ene øret utover?
Tenk etter, hva er det som skjer for hunden? Den har førtst fått kontinuerlig forsterknning, og vet hva som lønner seg. Men så er det av og til det ikke lønner seg plutselig?? Og hva er det et signal om når vi klikkertrener? Feil, prøv noe annet....
Husk på det, variabel forsterkning fører helt korrekt til en sterk atferd- men det fører også til en variasjon i atferden. Hadde vi hatt vektmåler på spaken rottene trykker på i laben hadde vi nok sett ganske store forskjeller på trykk, hvilken labb de dytter med, hvor de står ifht. spaken, hvordan de beveger seg mellom spaketrykk.. Et registrert spaketrykk er ikke bare et spaketrykk lenger.
Tenk på et vanlig ekstingsjonsburst. Du skal starte bilen for å kjøre på jobb om morgenen. Den er død- Du vrir på nøkkelen en gang til. Og en gang til. Og enda en. Litt fortere, litt hardere, litt mer intensivt. Du utfører fremdeles atferden "vri på nøkkelen", men du har endret hastighet, trykk og mest sannsynlig sinnstilstand.
Og det- det vil vi ikke ha i lydighetsringen, selv om det ikke er så nøye i hverdagen. Konstant forsterkning fører til konstant atferd, variabel forsterkning fører til variabel atferd, eller variasjon innen atferden.
Konklusjon? Jeg skal alltid forsterke mine lydighetsmomenter (enten med ny kommando eller forsterker). Cirka skal ikke være i tvil om hva som lønner seg, og prøve ut om en artlig liten vri kan føre fortere frem. Det blir kjipe trekk i ringen. :-)
Så- det er her mitt prosjekt om tegnøkonomi kommer inn. Jeg kan bare baklengskjede en øvelse av gangen, for jeg kjenner ikke den neste. Og trener man "bare" utholdenhet kjører man på variabel forsterkning. Med de ulempene jeg har beskrevet over. Kanskje noe av grunnen til at LP-hunder må "stabilisere seg" (overtrenes), at de som ferske går opp og ned på poengsummene, nuller her og full klaff der, og tvert om neste gang? Men det skal jeg skrive mer om når jeg har fått tenkt mer på det. :-)
Jeg bare MÅ legge til, jeg er så strålende fornøyd. Jeg har kjøpt ei bok med listepris på 3400-8000kr- jeg fikk helt bakoversveis. Jeg fant den på amazon.com i kveld, til 1,7NOK (ja, ei krone og sytti øre!) pluss en hundrings i frakt. Noen som bare ville kvitte seg med den, gjett om jeg var kjapp på kjøpe-knappen! WOW! Det eneste som er mer wow er at det faktisk blir SOLGT bøker til sånne summer. Jeg har STORE forventninger til de 600 sidene for å si det mildt. :-)
Men- har du tenkt over hva som egentlig skjer? Ok, jeg klikkertrener Fido. Han gjør noe riktig, jeg klikker. Han gjør noe feil, og jeg klikker ikke. Hmmm, tenker Fido, det ble feil, jeg prøver noe annet og ser om det fører til belønning.
Med på den? Dette er jo sånn vi klikkertrener alle mann.
Så skal vi gjøre atferden ekstra sterk og utholdende, og vi setter den på variabel forsterkning. Kanskje hver Kanskje VF2. Sådær etter en, to og tre ganger utført, i vilkårlig rekkefølge. Yehei, nå har vi den på variabel forsterkning!
Og hva skjer? Den perfekte utstillingsståen du har pirket på til ørespissene, hvor tok den veien? Hvorfor står hunden med det ene benet under seg? Og neste gang, med halen ned, eller det ene øret utover?
Tenk etter, hva er det som skjer for hunden? Den har førtst fått kontinuerlig forsterknning, og vet hva som lønner seg. Men så er det av og til det ikke lønner seg plutselig?? Og hva er det et signal om når vi klikkertrener? Feil, prøv noe annet....
Husk på det, variabel forsterkning fører helt korrekt til en sterk atferd- men det fører også til en variasjon i atferden. Hadde vi hatt vektmåler på spaken rottene trykker på i laben hadde vi nok sett ganske store forskjeller på trykk, hvilken labb de dytter med, hvor de står ifht. spaken, hvordan de beveger seg mellom spaketrykk.. Et registrert spaketrykk er ikke bare et spaketrykk lenger.
Tenk på et vanlig ekstingsjonsburst. Du skal starte bilen for å kjøre på jobb om morgenen. Den er død- Du vrir på nøkkelen en gang til. Og en gang til. Og enda en. Litt fortere, litt hardere, litt mer intensivt. Du utfører fremdeles atferden "vri på nøkkelen", men du har endret hastighet, trykk og mest sannsynlig sinnstilstand.
Og det- det vil vi ikke ha i lydighetsringen, selv om det ikke er så nøye i hverdagen. Konstant forsterkning fører til konstant atferd, variabel forsterkning fører til variabel atferd, eller variasjon innen atferden.
Konklusjon? Jeg skal alltid forsterke mine lydighetsmomenter (enten med ny kommando eller forsterker). Cirka skal ikke være i tvil om hva som lønner seg, og prøve ut om en artlig liten vri kan føre fortere frem. Det blir kjipe trekk i ringen. :-)
Så- det er her mitt prosjekt om tegnøkonomi kommer inn. Jeg kan bare baklengskjede en øvelse av gangen, for jeg kjenner ikke den neste. Og trener man "bare" utholdenhet kjører man på variabel forsterkning. Med de ulempene jeg har beskrevet over. Kanskje noe av grunnen til at LP-hunder må "stabilisere seg" (overtrenes), at de som ferske går opp og ned på poengsummene, nuller her og full klaff der, og tvert om neste gang? Men det skal jeg skrive mer om når jeg har fått tenkt mer på det. :-)
Jeg bare MÅ legge til, jeg er så strålende fornøyd. Jeg har kjøpt ei bok med listepris på 3400-8000kr- jeg fikk helt bakoversveis. Jeg fant den på amazon.com i kveld, til 1,7NOK (ja, ei krone og sytti øre!) pluss en hundrings i frakt. Noen som bare ville kvitte seg med den, gjett om jeg var kjapp på kjøpe-knappen! WOW! Det eneste som er mer wow er at det faktisk blir SOLGT bøker til sånne summer. Jeg har STORE forventninger til de 600 sidene for å si det mildt. :-)
lørdag 13. oktober 2012
Melvin 6, positive assosiasjoner til trening
onsdag 10. oktober 2012
Jeg har trent verdens smarteste hund.
Denne bikkja er virkelig noe for seg selv. En amstaff på 12 år. Ikke klikkertrent. Eller trent i det hele tatt, helt ærlig.
Han klødde seg litt i hodet. Var villig til å gå gjennom ild og vann for godbiten. Hva skulle han finne på? Og gjett om han fant på. Jeg lo så jeg var helt krokete, for ei fantastisk bikkje! Og egentlig burde jeg nok hatt litt mer fokus på å trene, men jeg ble så henført av denne oppfinnsomme, sprudlende saken som sjarmerte meg totalt i senk. Jeg husker ikke engang hva det var vi skulle trene på i utgangspunktet. Totalt oppslukt og revet med.
Så stod jeg der og gliste, og var alt annet enn en seriøs hundetrener. Da fikk bikkja nok. Han tok saken i egne hender.
Har dere noen gang sett en amstaff i kjeften? Se for deg en vanlig fotball. Som du skjærer over på midten så den bare henger løst sammen, med en halv ball på hver side. Og så setter du på masse tenner. Lange tenner. Store tenner. Imponerende tenner.
Den. DEN kjeften kom han med, på vidt gap, som en krokodille på speed eller noe annet hensides kjapt noe. Jeg er sikker på at jeg husker drøvelen hans. Med et giga-byks kom han mot meg, nå hadde han fått nok, tålmodigheten med denne ertingen var slutt!
30 kilo muskler med tenner hiver seg over handa mi, og klapper igjen. Ettersom jeg husker tror jeg nesten den var i til skulderen. Det var egentlig såvidt hodet mitt stakk ut.
"KLIKK!" Bikkja lander i sitt. Har et svært tilfreds uttrykk, forventningen lyser av øynene hans. Jeg titter sjokkert på handa mi og lurte på om jeg hadde oppfattet riktig. Joda. Fremdeles med klikker i. Ikke et merke. Jammen så fikk han meg til å klikke. Om enn på sin egen måte.
Jeg skal aldri glemme dagens hundetrening! :-)
Han klødde seg litt i hodet. Var villig til å gå gjennom ild og vann for godbiten. Hva skulle han finne på? Og gjett om han fant på. Jeg lo så jeg var helt krokete, for ei fantastisk bikkje! Og egentlig burde jeg nok hatt litt mer fokus på å trene, men jeg ble så henført av denne oppfinnsomme, sprudlende saken som sjarmerte meg totalt i senk. Jeg husker ikke engang hva det var vi skulle trene på i utgangspunktet. Totalt oppslukt og revet med.
Så stod jeg der og gliste, og var alt annet enn en seriøs hundetrener. Da fikk bikkja nok. Han tok saken i egne hender.
Har dere noen gang sett en amstaff i kjeften? Se for deg en vanlig fotball. Som du skjærer over på midten så den bare henger løst sammen, med en halv ball på hver side. Og så setter du på masse tenner. Lange tenner. Store tenner. Imponerende tenner.
Den. DEN kjeften kom han med, på vidt gap, som en krokodille på speed eller noe annet hensides kjapt noe. Jeg er sikker på at jeg husker drøvelen hans. Med et giga-byks kom han mot meg, nå hadde han fått nok, tålmodigheten med denne ertingen var slutt!
30 kilo muskler med tenner hiver seg over handa mi, og klapper igjen. Ettersom jeg husker tror jeg nesten den var i til skulderen. Det var egentlig såvidt hodet mitt stakk ut.
"KLIKK!" Bikkja lander i sitt. Har et svært tilfreds uttrykk, forventningen lyser av øynene hans. Jeg titter sjokkert på handa mi og lurte på om jeg hadde oppfattet riktig. Joda. Fremdeles med klikker i. Ikke et merke. Jammen så fikk han meg til å klikke. Om enn på sin egen måte.
Jeg skal aldri glemme dagens hundetrening! :-)
mandag 8. oktober 2012
Flytter target
Kule lille saken. :-) Dette ble ikke spesielt bra fra min side, det får vi endre på.
Humøret er på topp etter en deilig økt i Sørlandets Hundehall. Inne. Varmt. Deilig. Mmmmm!
søndag 7. oktober 2012
Neseprøve: hvordan få hunden til å søke systematisk?
Jeg skriver egentlig et innlegg til meg selv nå, for etter en kjeding her om dagen kom det frem rusk og rask på neseprøven, så her er planen fremmover. ;-)
Dette er ikke innlæring av selve søket, aktivitetsnivå eller avlæring av smaking eller annet: dagens oppgave er å få system i søket. Altså få en hund som går pent ved siden av, og som begynner søket i den ene enden. Det beste er jo så klart at man trener med tanke på dette fra dag 1, før det oppstår andre, uønskede mønstre.
Man skal varere hvor pinnen ligger. Men hvor ligger den oftest, og hvor ligger den sjeldent? Hunden vil begynne der den har høyest forventning om at pinnen ligger, om den ikke har lært en bestemt struktur på oppgaven. Og har du vært flink til å variere vil den mest sannsynlig begynne midt på, for å få snust over flest pinner på kortest tid/energiforbruk.. Dette kan vi benytte oss av, for å gjøre innlæringen av strukturen lettere.
1.Vi sender/står slik at hunden frivillig løper ut til pinnene slik at den går på den ca. 80 grader av hva den vil i en konkurranse. Jeg sier ca. 80 grader, for løper hunden direkte mot langsiden av pinnene (90grader) vil man ofte ende opp med en hund som tramper PÅ pinnene. Uansett. Hunden vil mest sannsynlig lukte på den første pinnen den kommer til først. Gjentas- og sannsynligheten for at den riktige er den første pinnen skal være større, enn at det er noen av de andre. Gjenta til flyt.Varier av og til, det er viktig at dette forblir en søksøvelse, og ikke bare en apportering av pinne nummer 1.
2. Vi begynner å rette opp på vinkelen, slik at hunden gradvis må styre mer og mer til den ene siden for å begynne fra en kant. Og det gjør den fordi det er ganske sannsynlig at det er nettopp den ene (eller de på "den siden") som er riktig, og fordi det er det hunden har fått flyt på.
3. Vi fortsetter å minske på vinkelen, gradvis. Dersom hunden gjør feil avbryter vi, og øker på vinkelen igjen slik at vi er sikre på suksess.
4. Hunden begynner å skjønne tegninga, og vi kan fortsette på samme måten, men minske sannsynlighetsprosenten for at riktig pinne er den første til like stor som hvilken som helst av de andre. Prøver hunden å ta en snarvei gjennom å begynne midt på avbryter vi og tilrettelegger for suksess igjen.
Husk å forsterke det du vil ha, en sving og inngang fra den ene siden, ikke (bare) riktig pinne!
Iflg. regelverket bør ikke pinnen ligge ytterst, så i realiteten vil sannsynligheten for at en pinne ligger der være mndre enn at den er en av de i mellom. Men det vil ikke jeg lære hunden min- alle pinnene skal sjekkes ut.
Pinnene kan også ligge i en sirkel, ikke glem å trene på det også! Hvordan ville dere gått frem? :-)
Dette er ikke innlæring av selve søket, aktivitetsnivå eller avlæring av smaking eller annet: dagens oppgave er å få system i søket. Altså få en hund som går pent ved siden av, og som begynner søket i den ene enden. Det beste er jo så klart at man trener med tanke på dette fra dag 1, før det oppstår andre, uønskede mønstre.
Man skal varere hvor pinnen ligger. Men hvor ligger den oftest, og hvor ligger den sjeldent? Hunden vil begynne der den har høyest forventning om at pinnen ligger, om den ikke har lært en bestemt struktur på oppgaven. Og har du vært flink til å variere vil den mest sannsynlig begynne midt på, for å få snust over flest pinner på kortest tid/energiforbruk.. Dette kan vi benytte oss av, for å gjøre innlæringen av strukturen lettere.
1.Vi sender/står slik at hunden frivillig løper ut til pinnene slik at den går på den ca. 80 grader av hva den vil i en konkurranse. Jeg sier ca. 80 grader, for løper hunden direkte mot langsiden av pinnene (90grader) vil man ofte ende opp med en hund som tramper PÅ pinnene. Uansett. Hunden vil mest sannsynlig lukte på den første pinnen den kommer til først. Gjentas- og sannsynligheten for at den riktige er den første pinnen skal være større, enn at det er noen av de andre. Gjenta til flyt.Varier av og til, det er viktig at dette forblir en søksøvelse, og ikke bare en apportering av pinne nummer 1.
2. Vi begynner å rette opp på vinkelen, slik at hunden gradvis må styre mer og mer til den ene siden for å begynne fra en kant. Og det gjør den fordi det er ganske sannsynlig at det er nettopp den ene (eller de på "den siden") som er riktig, og fordi det er det hunden har fått flyt på.
3. Vi fortsetter å minske på vinkelen, gradvis. Dersom hunden gjør feil avbryter vi, og øker på vinkelen igjen slik at vi er sikre på suksess.
4. Hunden begynner å skjønne tegninga, og vi kan fortsette på samme måten, men minske sannsynlighetsprosenten for at riktig pinne er den første til like stor som hvilken som helst av de andre. Prøver hunden å ta en snarvei gjennom å begynne midt på avbryter vi og tilrettelegger for suksess igjen.
Husk å forsterke det du vil ha, en sving og inngang fra den ene siden, ikke (bare) riktig pinne!
Iflg. regelverket bør ikke pinnen ligge ytterst, så i realiteten vil sannsynligheten for at en pinne ligger der være mndre enn at den er en av de i mellom. Men det vil ikke jeg lære hunden min- alle pinnene skal sjekkes ut.
Pinnene kan også ligge i en sirkel, ikke glem å trene på det også! Hvordan ville dere gått frem? :-)
Melvin 4- we're getting started!
Digger Melvin. Marsvin er smarte!
Første økten gikk på at jeg la teppet (targeten, som har lagt lenge i buret så han skulle bli vant med den) strategisk til foran meg (han kommer bort) og klikket for å trampe på teppet, og belønnet i posisjonen. Litt kjedelig video, så dette er økt nummer to, der jeg belønnet ut av posisjonen. Så godt som mulig. Han ville gjerne hente godis der han gjorde forrige økta, og stusset på at han måtte bevege seg bort. Han forstod greia litt mer etterhvert. Min største tobente kom og var forstyrrelser for oss en stund der.
Av og til smiler jeg litt. Tenkt at jeg kan ha det så kult med å filme i et marsvinbur!
Av og til smiler jeg litt. Tenkt at jeg kan ha det så kult med å filme i et marsvinbur!
fredag 5. oktober 2012
Melvin 3
Jeg digger den nye telefonen min. Fra å bruke evigheter på ingenting, kan jeg laste opp mye- på kort tid! Fantastisk! Vi har lagt til klikkeren siden sist. :-) Godt fornøyd med tanke på burskift som nettopp var unnagjort. Han er fremdeles var for brå bevegelser, og nye bevegelser. Han er litt delt, på avstand vil han gjerne ha meg bort, men når jeg kommer nærme er det litt skummelt likevel.. Plutselig begynner den lille hårballen å bli både sosial og kontaktsøkende- når jeg står opp om natten og skal gi den tobente mat våkner han og piper og styrer, og vil ha snadder. :-) Jeg har begynt å senke skuldrene litt, og holder ikke pusten når han tar maten lenger, og han har gått fra en slice agurk til frø i gnagerblandingen, bare for å illustrere størrelsesforskjellen på dem. Dette begynner å bli skikkelig moro, jeg blir mer og mer kjent med ham, og blir flinkere og flinkere til å lese når han er opplagt, og når han begynner å bli sliten. For han blir sliten av å trene! Helt fantastisk å se læringslovene utfolde seg! :-)
Og- har marsvin også dempende signaler? Hva er greia med den kløinga han begynner med hver gang jeg avslutter?
mandag 1. oktober 2012
Melvin 2
Nå kommer noen flere dager på dette stadiet, for å bli klare til å legge på klikkeren som sekundær forsterker.
Jackpot, lavmotiverte hunder og forsterkningkvalitet
Mens videoen av Melvin laster opp skribler jeg noen tanker. :-) Bare en utvidet tanke av "jackpoting". Jeg tror mange fester seg i mønster- jackpot= fem godbiter av det de har i lomma eller en ekstra lang lek osv.
Men hva med å ha flere forsterkere med seg i hver økt- la oss si tørrfor/frolic i den ene lomma, kylling i den andre, og leke på ryggen- og aktivt bruke dem ifht. prestasjonen på hunden? Vi shaper, og deler opp: de 20% dårligste skal jeg ikke belønne. De neste 30% skal jeg belønne med tørrfor. De neste 30% skal jeg belønne med kylling. De siste 20% beste repetisjonene skal jeg belønne med lek. Forutsatt at hundens preferenser er i den rekkefølgen så klart.
Man kan jo også lage seg egne opplegg tilpasset sin hunds motivasjonsnivå, feks. for den hunden som ikke tåler å feile i det hele tatt, der man belønner 100% av forsøkene hunden gjør, dvs. at bare hunden prøver så får den noe. En tørrforkule-ish. Eller annen typisk lavkvalitetsforsterker. Mens kvaliteten øker desto nærmere kriteriet man kommer.
Eller jeg kan belønne Cirka med drakamp, pipeball og sisten. Jo flere forsterkere tilgjengelig, desto lettere å ha noen man vet ligger foran andre på preferenselisten. (Har hun lekt mye med ballen er den ikke lenger mer verdifull enn drakampen, og sisten er ærlig talt så verdifull fordi jeg er lat, men jeg holder forholdet slik, bevisst. :-)
Hva oppnår jeg? Hunden vil jo så klart strebe etter de beste forsterkerene, men jeg demotiverer den ikke i samme grad siden den oppnår noe likevel.
Men, jeg presenterer alltid lavkvalitetsforsterkeren først. Jeg ber om noe, eller venter på noe som hunden kan godt, og belønner med den laveste kvaliteten. Det er "der" lista ligger, og det hunden har en forventning om. Når jeg så presenterer bedre forsterkere blir disse en "gledelig overraskelse". Gjør jeg motsatt, og hunden får en forventning om prima forsterkere straffer jeg den når jeg leverer en lavkvalitetsforsterker. Intensiteten daler, og jeg fortsetter å belønne med lavkvalitet= ond sirkel. Forventning om lavkvalitet+høykvalitet som faktisk blir servert=økt intensitet for å oppnå dem= god sirkel. Det kan faktisk virke slik på noen hunder, om de så fort de lukter "pølse" eller hva, så er det det de har forventning om. De er jo ikke dumme. Det kan være ok at hunden har trent litt i godlukt, uten at det er de forsterkerene som blir servert.
Men hva med å ha flere forsterkere med seg i hver økt- la oss si tørrfor/frolic i den ene lomma, kylling i den andre, og leke på ryggen- og aktivt bruke dem ifht. prestasjonen på hunden? Vi shaper, og deler opp: de 20% dårligste skal jeg ikke belønne. De neste 30% skal jeg belønne med tørrfor. De neste 30% skal jeg belønne med kylling. De siste 20% beste repetisjonene skal jeg belønne med lek. Forutsatt at hundens preferenser er i den rekkefølgen så klart.
Man kan jo også lage seg egne opplegg tilpasset sin hunds motivasjonsnivå, feks. for den hunden som ikke tåler å feile i det hele tatt, der man belønner 100% av forsøkene hunden gjør, dvs. at bare hunden prøver så får den noe. En tørrforkule-ish. Eller annen typisk lavkvalitetsforsterker. Mens kvaliteten øker desto nærmere kriteriet man kommer.
Eller jeg kan belønne Cirka med drakamp, pipeball og sisten. Jo flere forsterkere tilgjengelig, desto lettere å ha noen man vet ligger foran andre på preferenselisten. (Har hun lekt mye med ballen er den ikke lenger mer verdifull enn drakampen, og sisten er ærlig talt så verdifull fordi jeg er lat, men jeg holder forholdet slik, bevisst. :-)
Hva oppnår jeg? Hunden vil jo så klart strebe etter de beste forsterkerene, men jeg demotiverer den ikke i samme grad siden den oppnår noe likevel.
Men, jeg presenterer alltid lavkvalitetsforsterkeren først. Jeg ber om noe, eller venter på noe som hunden kan godt, og belønner med den laveste kvaliteten. Det er "der" lista ligger, og det hunden har en forventning om. Når jeg så presenterer bedre forsterkere blir disse en "gledelig overraskelse". Gjør jeg motsatt, og hunden får en forventning om prima forsterkere straffer jeg den når jeg leverer en lavkvalitetsforsterker. Intensiteten daler, og jeg fortsetter å belønne med lavkvalitet= ond sirkel. Forventning om lavkvalitet+høykvalitet som faktisk blir servert=økt intensitet for å oppnå dem= god sirkel. Det kan faktisk virke slik på noen hunder, om de så fort de lukter "pølse" eller hva, så er det det de har forventning om. De er jo ikke dumme. Det kan være ok at hunden har trent litt i godlukt, uten at det er de forsterkerene som blir servert.
søndag 30. september 2012
Operasjon Melvin!
Selma har fått marsvin til bursdagen sin. Melvin heter han. Det er første del av historien. Neste er at på Canis klikkerinstruktørutdannelse så skal jeg levere en canis challenge, "å lære hunden å legge seg i kurven når det ringer på døra". Og det er jo vel og bra- men de forbaska dyktige medkursistene mine skal jo bare dra det så mye lenger! Så de har laget grøsser, hvorpå ingen fikk hjelp av politimallen når noen brøt seg inn og drepte mor, fordi de hadde ringt på døra først! Hehe.. Ganske morsomt, men det er jo litt mer jobb enn "bare" ding-dong=gå og legge seg. Så. Hva skal mitt utbroderte bidrag bli? Mest sannsynlig bare bank-bank og Cirka legger seg i senga. Men det er lov å drømme? Og det er her Melvin kommer inn i bildet!
Inne i planen er også et marsvin med stimuluskontroll på "bank-bank". Det må da gå? Ikke at jeg har trent marsvin noen gang. Og jeg har frem til 1. november på det hele. Så først og fremst måtte jeg få ham til å ta forsterkeren! Lettere sagt enn gjort. I tre uker har han hatt fred og ro, med kun innsetting av mat og vann. Ingen burskift, ikke noe styr og stress. Men det hjalp ikke, han gjemte seg like mye når jeg gikk mot buret. (Nei nå jugde jeg. Jeg grep fatt i ham første dagen, som ingenting, og GNAFS sa Melvin. Til pass for meg.) Så for en uke siden snudde jeg- og han fikk servert all mat utenom høy via min hånd, som la det foran han. Pavlov må da sitte på Melvins skulder også? Indeed. Så økte jeg på kriteriene- skulle han ha snadder måtte han TA det fra hånden min.. Og YES- det funker! Om enn noe deprivert på snadder ;-)
Nå skal jeg bare shape ham lenger og lenger ut av buret og få ham tryggere før jeg kan begynne å betinge klikkeren. Jeg har bevisst lagt mye vekt på null stress, og vil fremdeles legge mye vekt på tillit og å få gode forsterkere. Jeg er ganske sikker på at bare jeg har det, så vil det være lett å guide ham bort på et teppe, og sette stimuluskontroll på det. Tror dere ikke?
Her er Melvin in action:
Inne i planen er også et marsvin med stimuluskontroll på "bank-bank". Det må da gå? Ikke at jeg har trent marsvin noen gang. Og jeg har frem til 1. november på det hele. Så først og fremst måtte jeg få ham til å ta forsterkeren! Lettere sagt enn gjort. I tre uker har han hatt fred og ro, med kun innsetting av mat og vann. Ingen burskift, ikke noe styr og stress. Men det hjalp ikke, han gjemte seg like mye når jeg gikk mot buret. (Nei nå jugde jeg. Jeg grep fatt i ham første dagen, som ingenting, og GNAFS sa Melvin. Til pass for meg.) Så for en uke siden snudde jeg- og han fikk servert all mat utenom høy via min hånd, som la det foran han. Pavlov må da sitte på Melvins skulder også? Indeed. Så økte jeg på kriteriene- skulle han ha snadder måtte han TA det fra hånden min.. Og YES- det funker! Om enn noe deprivert på snadder ;-)
Nå skal jeg bare shape ham lenger og lenger ut av buret og få ham tryggere før jeg kan begynne å betinge klikkeren. Jeg har bevisst lagt mye vekt på null stress, og vil fremdeles legge mye vekt på tillit og å få gode forsterkere. Jeg er ganske sikker på at bare jeg har det, så vil det være lett å guide ham bort på et teppe, og sette stimuluskontroll på det. Tror dere ikke?
Her er Melvin in action:
mandag 17. september 2012
Min inspirasjonsekvipasje
En av de beste ekvipasjene jeg vet om holder til ikke så langt unna meg. De har "bare" opprykk til klasse to, men de er en sånn ekvipasje der man bare blir stående og se. Lenge. Det ser ut som om hunden er klar over ALLE bevegelser den gjør, eieren ser ikke ut til å kommandere i det hele tatt, og hunden, av en rase man sjelden ser i ringen, er så GLAD. Selvfølgelig er det sjeldent de ikke får 10 i karakterboka. Åh, hvilket syn. Jeg får sånn en deilig følelse i magen av å se på dem. :-) Når man vet at her er det 100% positiv trening, og GOD trening.. Det er mange som får resultater, men det er ikke mange som trener slik. Uansett, det er SÅNN en ekvipasje. Av det sjeldne slaget. En sånn der det suser i publikum. Jeg er så heldig at jeg kjenner, og innimellom får studere en sånn. :-) Er det noe som ikke funker, så setter føreren seg ned og tenker. Og løser det med fantasi, og en glad og motivert hund. Som egentlig ikke er spesielt lett å belønne, og som man tidligere bare kunne drømme om å leke med. Selvfølgelig har denne supertreneren fått bikkja til å høres ut som en killermaskin når den enser noe å dra i nå. Hund og fører ser sånn ut som jeg vil at, ihvertfall håper at jeg og Cirka skal se ut. Det beste, evt. verste er at føreren selv ikke ser ut til å ane noenting om sine kvaliteter, de bare gjør det. Helt uten videre, det ser så lett ut. Jeg gleder meg VIRKELIG til å se fortsettelsen på denne historien, og jeg lurer på hva som skjer den dagen føreren skaffer seg en hund som er lett å motivere!
Har dere andre ekvipasjer som inspirasjon?
Har dere andre ekvipasjer som inspirasjon?
lørdag 8. september 2012
Det funker jo!
Jeg synes det er så trist å høre og lese en del ting om metodikk i hundetrening. Det går som regel på å fremheve sin egen metode, og fortelle at andre metoder ikke virker, selvfølgelig feil utført. Det er ingenting som virker som tenkt, om man gjør det feil. Jeg har av og til lyst til å skrike: MEN DET FUNKER JO!!
For det er nettopp det det gjør. Operant betinging funker. Og tror man at det er my way or no way, da tar man feil. Det sier seg selv, så mange som bruker veldig annerledes metodikk enn deg selv, og som får resultater.
Det bunner ned i to ganske enkle ting- hvilke metoder man velger å benytte seg av i hundetrening, og hvilke metoder man mestrer i hundetrening.
Hvorfor en way er bedre enn en annen, det er noe annet. ;-)
For det er nettopp det det gjør. Operant betinging funker. Og tror man at det er my way or no way, da tar man feil. Det sier seg selv, så mange som bruker veldig annerledes metodikk enn deg selv, og som får resultater.
Det bunner ned i to ganske enkle ting- hvilke metoder man velger å benytte seg av i hundetrening, og hvilke metoder man mestrer i hundetrening.
Hvorfor en way er bedre enn en annen, det er noe annet. ;-)
onsdag 29. august 2012
Tegnøkonomi i hundetrening?
Det er det jeg har hatt i tankene i det siste. Hvorfor ikke?
Dette blir prosjektet jeg skal teste ut etter at de to andre prosjektene mine er over- jeg skal teste ut konseptet med tegnøkonomi. Et lite, diskrè signal. Helt perfekt å smette inn mellom øvelsene i ringen. Etter et bestemt antall signaler (evt. forskjellige, i bestemt rekkefølge) kommer forsterkeren hunden er ute etter i utgangspunktet, og dette har vi avtalt på forhånd. Og hvert signal blir et steg nærmere belønningen- akkurat som når man baklengskjeder.
Jeg har ikke blitt enig med med selv om prosessen frem til hunden forstår opplegget, men jeg skal få det til. Jeg tror faktisk det skal bli enkelt også. (Den der skal vel komme tilbake og bite meg i baken)
Altså- hvorfor ikke?
Jaja, jeg tenkte "hvorfor ikke" for en liten stund siden også, og nå venter jeg valp fra heftige gjeterlinjer. Den tid, den sorg ;-)
Dette blir prosjektet jeg skal teste ut etter at de to andre prosjektene mine er over- jeg skal teste ut konseptet med tegnøkonomi. Et lite, diskrè signal. Helt perfekt å smette inn mellom øvelsene i ringen. Etter et bestemt antall signaler (evt. forskjellige, i bestemt rekkefølge) kommer forsterkeren hunden er ute etter i utgangspunktet, og dette har vi avtalt på forhånd. Og hvert signal blir et steg nærmere belønningen- akkurat som når man baklengskjeder.
Jeg har ikke blitt enig med med selv om prosessen frem til hunden forstår opplegget, men jeg skal få det til. Jeg tror faktisk det skal bli enkelt også. (Den der skal vel komme tilbake og bite meg i baken)
Altså- hvorfor ikke?
Jaja, jeg tenkte "hvorfor ikke" for en liten stund siden også, og nå venter jeg valp fra heftige gjeterlinjer. Den tid, den sorg ;-)
tirsdag 7. august 2012
Den perfekte hunden finnes ikke
Og det er egentlig litt pinlig å snakke om. En flink hundeeier jeg snakket med i dag satt meg på tanken til dette blogginnlegget. Hn takket meg og sa at det var veldig godt å få snakket om. Før hn la på "selv om det koster litt..". Og det er så sant som det er sagt. Vi vil jo være flinke! Vi vil jo gjøre riktig! Og så har man igrunnen ikke lyst til å snakke med noen om det, å indirekte fortelle at man ikke riktig vet hvordan man skal gripe situasjonen an, eller om man gjør det helt riktig, jeg er ikke flink nok.
Men vet dere hva? Ingen hunder er perfekte. Som hunder er de perfekte- men ikke som det vi vil ha dem til å være. Usynlige, uten bånd, forstå hvert ord man sier til dem og alltid adlyde momentant, klare med alt vi har lært dem hver gang man ber om det, være snill med alle andre vesener, ikke hoppe, drike av doen, stjele, lage lyd, varsle når det kommer besøk, vokte maten sin, ligge i senga, og alt det andre enhver normal hund vil gjøre og ikke gjøre. Jeg har ikke møtt en eneste en av det slaget ihvertfall. Og mer? Den perfekte eier finnes heller ikke. Sorry mac. Jeg har ihvertfall ikke møtt en eneste en av dem heller. Så hvorfor går vi rundt og har motforestillinger for å snakke åpenlyst om de negative sidene man støter på som hundeeier og trener? Det vet jeg ikke. Det er nok en menneskelig greie. Men jeg vet at det er et faktum for mange, spesielt flinke hundemennesker.
Cirka stjeler, graver i lommer. Hun hopper. Cirka slikker folk i ansiktet og hilser alldeles ikke pent. Hun kan nå et stressnivå i skyene der hun har minimalt med kognitive evner igjen, øynene går i kryss og hun minner om en gullfisk på speed. Hun kan se sløvt på meg om morgenen når jeg står opp, stønne over at jeg forstyrrer, og slenge hodet ned på puta (!) igjen. Der hun ligger i en sandpøl i sofaen, som har falt av i løpet av natta.
Å ha hund, og være hundetrener er ikke bare råsa blomster og konfetti. Men sånn er det for alle! De som sier de har den perfekte hund opplever bare ikke at en hund som er en hund er problematisk. Man kommer ingen vei om man ikke tar tak i det man mistrives med- og før man kan ta tak så må man vite hvordan man skal ta tak. Alle de som vet hvordan- de har lært det et sted. Og alle de som ikke vet hvordan må lære det et sted. Det er bare en forskjell på hvor langt man har kommet- ikke hvor flink man er.
Men vet dere hva? Ingen hunder er perfekte. Som hunder er de perfekte- men ikke som det vi vil ha dem til å være. Usynlige, uten bånd, forstå hvert ord man sier til dem og alltid adlyde momentant, klare med alt vi har lært dem hver gang man ber om det, være snill med alle andre vesener, ikke hoppe, drike av doen, stjele, lage lyd, varsle når det kommer besøk, vokte maten sin, ligge i senga, og alt det andre enhver normal hund vil gjøre og ikke gjøre. Jeg har ikke møtt en eneste en av det slaget ihvertfall. Og mer? Den perfekte eier finnes heller ikke. Sorry mac. Jeg har ihvertfall ikke møtt en eneste en av dem heller. Så hvorfor går vi rundt og har motforestillinger for å snakke åpenlyst om de negative sidene man støter på som hundeeier og trener? Det vet jeg ikke. Det er nok en menneskelig greie. Men jeg vet at det er et faktum for mange, spesielt flinke hundemennesker.
Cirka stjeler, graver i lommer. Hun hopper. Cirka slikker folk i ansiktet og hilser alldeles ikke pent. Hun kan nå et stressnivå i skyene der hun har minimalt med kognitive evner igjen, øynene går i kryss og hun minner om en gullfisk på speed. Hun kan se sløvt på meg om morgenen når jeg står opp, stønne over at jeg forstyrrer, og slenge hodet ned på puta (!) igjen. Der hun ligger i en sandpøl i sofaen, som har falt av i løpet av natta.
Å ha hund, og være hundetrener er ikke bare råsa blomster og konfetti. Men sånn er det for alle! De som sier de har den perfekte hund opplever bare ikke at en hund som er en hund er problematisk. Man kommer ingen vei om man ikke tar tak i det man mistrives med- og før man kan ta tak så må man vite hvordan man skal ta tak. Alle de som vet hvordan- de har lært det et sted. Og alle de som ikke vet hvordan må lære det et sted. Det er bare en forskjell på hvor langt man har kommet- ikke hvor flink man er.
fredag 3. august 2012
Jeanette Johnsen kommer til Lillesand! Gjeting
Jeanette Johnsen fra Danmark kommer til Lillesand (24) 25 og 26 august og holder kurs! Jeg har hørt mye bra om henne, og lar ikke denne muligheten gå fra meg. :-)
Klippet denne fra Facebook: Da blir det gjeterhundkurs i Lillesand med Jeanette Johnsen fra Danmark 24-26 august. Binnende påmelding på innboks. Pris avhengig av antall deltakere. Hun har bred erfaring i å gjete med de fleste gjeterhundrasene. Hun er universitetutdannet i dyrevelferd. Har jobbet profesjonelt i 12 år med gjeterhunder.
Påmelding i innboks til Jeanette Heddy Johansen Neset
Bli med da vel! Er du ikke på FB så gi meg et pip, så videreformidler jeg. :-)
Klippet denne fra Facebook: Da blir det gjeterhundkurs i Lillesand med Jeanette Johnsen fra Danmark 24-26 august. Binnende påmelding på innboks. Pris avhengig av antall deltakere. Hun har bred erfaring i å gjete med de fleste gjeterhundrasene. Hun er universitetutdannet i dyrevelferd. Har jobbet profesjonelt i 12 år med gjeterhunder.
Påmelding i innboks til Jeanette Heddy Johansen Neset
Utfordringen, Cirka frishapes opp i kasse
Jeg ble skikkelig inspirert av denne bloggen/videoen. Og så var jeg så dum å si det, så da måtte jeg filme også, utfordringen liksom :-p Enda godt vi hadde en økt uten kamera før jeg oppdaget det. :-) Her er økt nummer to:
Dette er litt pinlig. Men jeg fikk ikke til RealPlayeren. Den bare herja med meg og frøs. Så jeg endte opp med å filme videoen på PC, med mobilen! Men det med fire ben er Cirka, og den andre er meg. :-)
Dette er litt pinlig. Men jeg fikk ikke til RealPlayeren. Den bare herja med meg og frøs. Så jeg endte opp med å filme videoen på PC, med mobilen! Men det med fire ben er Cirka, og den andre er meg. :-)
mandag 30. juli 2012
PÅ! Men aldri av?
Tenkt tilbake på en gang du var skikkelig stressa. Kanskje du hadde tidspress på jobb? Eksamensnerver? Så ditt to eller firebente barn i en potensielt farlig situasjon? Blitt skremt alene i mørket? En ganske ubehagelig følelse, synes du ikke? Brystet snøres sammen som en korsett, samtidig som en kjempeball vil sprenge seg ut at det, hendene blir klamme, munnen tørr, hjertet slår som en bass i ørene. Og den ekle følelsen. Uroen.
Dette er stress. Negativt stress. Det er en overlevelsesmekanisme- kroppen blir ved hjelp av øyeblikkelig utskillelse av hormoner som adrenalin, noradrenalin, kortisol mfl. umiddelbart i stand til å yte ekstra. For å komme seg unna, for å sloss, for å kjempe for å, i siste instans, overleve. En fysisk reaksjon, som vi kan måle.
Man har også positivt stress. Som har den samme effekten i kroppen- men som gir utslag i positive følelser. Hunden blir glad når du kommer hjem. Den lyser opp ved synet av en tennisball, eller en kommando.
Noe stress er sunt. Og det er et uvurderlig treningsverktøy. Men når stresset blir av det negative slaget, eller det blir så mye av det positive at hunden "bikker over"- hormonutskillelsen er så igang, blir trigget så lett, og produserer vanligvis så mye, at det ikke lenger skal noe særlig til for å sette den igang, det "flyter over" om man kan si det slik.
Det er det jeg tenker om stress. Men noen hunder (evt. oppdrettere), av type "brukslinjer" føler jeg tråkker over en linje her. Man skal så klart avle på motor og "drive" (fy). Men man må klare å ha et skille, en av og på knapp som det heter. Hunder som ikke klarer å slappe av- det er PÅ, eller sove i fullstendig isolerte omgivelser, evt. ikke før de er totalt utmattet - da får jeg vondt inni meg. Typiske hunder som blir fort grå rundt nebbet, har mye skader og som ikke lever like lenge som snittet for rasen. Den følelsen jeg innledet med. Det er en stor reaskjon i kroppen. En litt mindre er omtalt som et positivt stress. Men tenk når den utskillelsen er så stor, og så ofte- tenk på den uroligheten i kroppen, tenkt å leve med den følelsen? Det spiller ingen rolle at DU tenker at jammen bikkja hadde jo slappet av hvis den ikke var så full av krutt, det er jo bare å legge seg ned- det skjer ikke noe her, vi er helt alene! Ikke når det som skjer i kroppen på bikkja, følelsen, er det samme som skjer i din, når du ser ungen din har klatret opp i et tre og holder på å ramle ned. Det styres ikke med viljen. Og det føles helt likt (så langt jeg kan påstå å vite hva en hund føler), selv om triggeren for hunden kanskje bare er "kanskje noe skjer snart!". Det er ikke livsglede. Det er stress.
Jeg har sett dette stresset hos mennesker også. Som ikke kan sitte stille, som ikke klarer å gå, men må løpe, som enten beveger seg eller sover. Så slitne. Så belastede. Og likevel klarer de ikke slappe av. Det er vondt å se.
Den type stress vil jeg ikke ha. Men man kan risikere få den, i jakten på en dugandes brukshund. Drømmehunden er med når det skjer, og alltid klar, men når det ikke skjer noe, så hviler man. Da krøller man seg sammen og slapper av.Man skal ikke behøve å velge mellom ytelse og ro. Ja takk, begge deler! En god soldat hviler når h*n kan.
Ja til soldat-hunder!
Dette er stress. Negativt stress. Det er en overlevelsesmekanisme- kroppen blir ved hjelp av øyeblikkelig utskillelse av hormoner som adrenalin, noradrenalin, kortisol mfl. umiddelbart i stand til å yte ekstra. For å komme seg unna, for å sloss, for å kjempe for å, i siste instans, overleve. En fysisk reaksjon, som vi kan måle.
Man har også positivt stress. Som har den samme effekten i kroppen- men som gir utslag i positive følelser. Hunden blir glad når du kommer hjem. Den lyser opp ved synet av en tennisball, eller en kommando.
Noe stress er sunt. Og det er et uvurderlig treningsverktøy. Men når stresset blir av det negative slaget, eller det blir så mye av det positive at hunden "bikker over"- hormonutskillelsen er så igang, blir trigget så lett, og produserer vanligvis så mye, at det ikke lenger skal noe særlig til for å sette den igang, det "flyter over" om man kan si det slik.
Det er det jeg tenker om stress. Men noen hunder (evt. oppdrettere), av type "brukslinjer" føler jeg tråkker over en linje her. Man skal så klart avle på motor og "drive" (fy). Men man må klare å ha et skille, en av og på knapp som det heter. Hunder som ikke klarer å slappe av- det er PÅ, eller sove i fullstendig isolerte omgivelser, evt. ikke før de er totalt utmattet - da får jeg vondt inni meg. Typiske hunder som blir fort grå rundt nebbet, har mye skader og som ikke lever like lenge som snittet for rasen. Den følelsen jeg innledet med. Det er en stor reaskjon i kroppen. En litt mindre er omtalt som et positivt stress. Men tenk når den utskillelsen er så stor, og så ofte- tenk på den uroligheten i kroppen, tenkt å leve med den følelsen? Det spiller ingen rolle at DU tenker at jammen bikkja hadde jo slappet av hvis den ikke var så full av krutt, det er jo bare å legge seg ned- det skjer ikke noe her, vi er helt alene! Ikke når det som skjer i kroppen på bikkja, følelsen, er det samme som skjer i din, når du ser ungen din har klatret opp i et tre og holder på å ramle ned. Det styres ikke med viljen. Og det føles helt likt (så langt jeg kan påstå å vite hva en hund føler), selv om triggeren for hunden kanskje bare er "kanskje noe skjer snart!". Det er ikke livsglede. Det er stress.
Jeg har sett dette stresset hos mennesker også. Som ikke kan sitte stille, som ikke klarer å gå, men må løpe, som enten beveger seg eller sover. Så slitne. Så belastede. Og likevel klarer de ikke slappe av. Det er vondt å se.
Den type stress vil jeg ikke ha. Men man kan risikere få den, i jakten på en dugandes brukshund. Drømmehunden er med når det skjer, og alltid klar, men når det ikke skjer noe, så hviler man. Da krøller man seg sammen og slapper av.Man skal ikke behøve å velge mellom ytelse og ro. Ja takk, begge deler! En god soldat hviler når h*n kan.
Ja til soldat-hunder!
fredag 20. juli 2012
onsdag 18. juli 2012
Gårsdagen
Cirka var i knallform i går, 3km oppvarming (mer for henne, hesten varmer opp sakte og hun flakser frem og tilbake over veien og inn i skogen og sonderer terrenget). 4km i 35kmt! Da vi roet ned og skulle skritte av begynte hun å gjete på gampen for å få mer fres på ham. Veldig fint å ta med seg fysisk form i lydighetstreningen, det koster så mye mindre da. :-)
På vei hjem holdt jeg på å kjøre på en grevling! HELDIGVIS kom det ingen dunk i bilen, og vekk var grevlingen, men jeg vurderte å gå hjem etter langline og sporsele. Konkluderte til slutt med et stykk heldig grevling. :-)
Jeg kjøpte en kongball på en dyresjappe jeg skulle ha noen gamasjer på. Betalte 69 kroner. De hadde ikke gamasjene, så jeg fortsatte til neste dyresjappe. Og fant den samme ballen. Til 549 kroner...? Hvis butikk 1 tar 3 x innkjøpspris tar butikk 2 hele 23 x innkjøpspris.. Støtte lokale dyrebutikker pga. driftsutgifter en nettbutikk ikke har? Ikke jeg.
Cirka stresset litt på valpekurs om mandagen, kjedelig bivirkning av tre dager rolig trening, hormonbehandling og løpetid på nabotispa. Til og med HUN står og skjelver med underkjeven når hun lukter på løpetispa, som rene hannhunden. Ikke rart hun tok av de fire kilometerene i går. :-p Gleder meg til hun er i gjenge igjen.
Ser bra ut foreløpig, vi trente litt neseprøve i dag, og der må vi trene mer. Men for å fokusere på noe hyggelig, avstand, mannekeng og innkalling er blitt BRA. Veldig bra. :-D Jippi, det går fremmover!
På vei hjem holdt jeg på å kjøre på en grevling! HELDIGVIS kom det ingen dunk i bilen, og vekk var grevlingen, men jeg vurderte å gå hjem etter langline og sporsele. Konkluderte til slutt med et stykk heldig grevling. :-)
Jeg kjøpte en kongball på en dyresjappe jeg skulle ha noen gamasjer på. Betalte 69 kroner. De hadde ikke gamasjene, så jeg fortsatte til neste dyresjappe. Og fant den samme ballen. Til 549 kroner...? Hvis butikk 1 tar 3 x innkjøpspris tar butikk 2 hele 23 x innkjøpspris.. Støtte lokale dyrebutikker pga. driftsutgifter en nettbutikk ikke har? Ikke jeg.
Cirka stresset litt på valpekurs om mandagen, kjedelig bivirkning av tre dager rolig trening, hormonbehandling og løpetid på nabotispa. Til og med HUN står og skjelver med underkjeven når hun lukter på løpetispa, som rene hannhunden. Ikke rart hun tok av de fire kilometerene i går. :-p Gleder meg til hun er i gjenge igjen.
Ser bra ut foreløpig, vi trente litt neseprøve i dag, og der må vi trene mer. Men for å fokusere på noe hyggelig, avstand, mannekeng og innkalling er blitt BRA. Veldig bra. :-D Jippi, det går fremmover!
søndag 15. juli 2012
Unngå feilsignaler! Eller?
Shit happens. Og hundene våre gjør dessverre ikke alltid det vi ville at de skulle gjøre. Følgende argumenter er de som går igjen når man snakker om bakdelene ved å gi feilsignaler:
Man får veldig fort feil fokus- man begynner å se etter feil fremfor noe å forsterke. Og da trener man ikke positivt.
Om man bare er en god nok trener i utgangspunktet, setter fornuftige kriterier, så behøver man ikke feilsignaler!
Mine tanker? En brannfakkel..
Vi har frivillig atferd. En gjennomgående tanke er at man ikke kan feile, for man har ikke bedt hunden om noe. Jeg tenker litt annerledes. Her kan man feile, men det er motivasjonssenkende. Man straffer hunden for å prøve om man ikke er forsiktig. Det kan fungere, forutsatt at man har en hund som virkelig forstår betydningen, og konseptet med detaljpirk. Feks. ble det løsningen på prosjekt avstand for meg og Cirka- jeg hadde lært henne at avstand inneholdt benløft. Cirka kan utføre (ihvertfall nesten) 100 stå-dekk som ser helt like ut uten å lure på noe som helst. Jeg klarte å time "oi" (mitt feilsignal) godt nok til at hun koplet det med benet, og ikke øvrige bevegelser. Som jeg forsterket. Skal man feile frivillig atferd skal man virkelig tenke over hva man gjør- ikke bare flyte på hundens motor.
Så har vi atferd som vi har satt signal på. Hunder samler på energien og tester ut hvor lite den faktisk trenger å gjøre for å oppnå samme forsterkere. Den stopper for tidlig i ruta. Den tjuvstarter. Når hunden gjør feil her, hva gjør man da? Man bryter med en gang, og begynner forfra igjen. Enten med samme, eller lavere kriterier. Om man bare lar hunden fortsette så har den jo ingen forutsetning for å forstå at dette var feil- hvorfor ikke bare nok en kjede? Klart vi bryter. Momentant.
Men? Hva er forskjellen på å "bryte fysisk", enten ved å forandre egen posisjon, eller hundens (selvfølgelig med timingen inne)- kontra å ha et signal som får hunden til å gjøre det av seg selv? Det er greit når vi gjør det uten signal, men med signal er det ikke greit lenger?
Jeg ser ihvertfall fordelen av dette signalet, sorry mac, dette fører ikke til noe, på avstand. Hunden velger feil side på dirrigeringen. Hunden løper til feil rute, feil kjegle osv. i øvelser der fokuset ikke lenger er på deg. Den ser ikke om du går ut av posisjon. La oss si jeg sender ut til kjegle, videre til apporten. Hunden velger feil side. Jeg har ikke noe feilsignal. Den plukker bukken, og først nå snur den fokuset mot meg igjen. Jeg ønsker ikke å belønne feil side. Jeg ønsker heller ikke å bryte hunden når den plukker, løper mot meg, setter seg inn eller avleverer korrekt. Jeg ønsker ikke å kalle inn i det hunden tar feil side- for den innkallingen vil jeg forsterke. Og som kjent er en kommando en forsterker osv..
Så burde jeg kanskje trent mer før jeg ba om dette da? Mulig det. Veldig mulig. Men.. Hvorfor skjer dette med gjennomtrente hunder av VMkaliber? Jeg vet ikke. Men det skjer. Shit happens. Og jeg lider jo litt av hastverksånden, vi skal noe, vi skal et sted. Vi har ikke tid til tre år med grunnferdigheter.
Ingenting tilsier at man ikke kan holde 80% regelen med feilsignal? En feil- tenk deg om, to feil, forandre på noe- NÅ. et feilsignal vil i mitt hode bare gjøre det enda klarere- man har feil og man har riktig. Ikke noe midt i mellom. Verken jeg eller bikkja behøver å lure. Ihvertfall ikke på annet enn hva jeg må gjøre med kriteriene. For min del har ikke feilsignal vært noe som hindrer meg i å fokusere på det jeg VIL ha. Jeg er redd for feilsignal. Det er en like stor straff for meg som for bikkja. Jeg fått tilbakemelding på at jeg ikke har lykkes.
Ang. å ikke trene positivt med feilsignaler. Som kjent har vi en konsekvens som overskygger for de andre ved enhver atferd. La oss si at jeg går fvf. Den er positivf forsterket. Hunden faller ut, og jeg bryter posisjonen og går tilbake.Nå har jeg brukt negativ straff på atferden jeg ikke vil ha- falle ut. Men- vil dette kunne føre til at hunden begynner å gå fvf av negativ forsterkning- at den holder kontakten for å unngå å bli feilet og måtte gjøre om? Nei. Atferden er i utgangspunktet motivert av positiv forsterkning- og i det sekundet hunden ikke lenger går av positiv forsterkning så vil korthuset falle sammen- den vil ikke ha noen grunn til å unngå å bli feilet. Eller til å gå fvf. Går hunden fvf som jeg har lært den? Ja, så trener jeg positivt. Så fremt jeg ikke har blandet inn positiv straff.
Nå har jeg snakket varmt for feiling- og det blir kanskje litt feil. Feiling skal ikke brukes uvettig. Fornuftige kriterier er like gjeldende som før. Et feilsignal skal slå i magen og få deg til å tenke over hva det er du driver med, og hvordan kriteriene dine ser ut, akkurat som når du går ut av posisjon og bryter. Det er ikke bare hunden som skal lære av feilsignaler..
Kortversjonen- jeg ser ingen forskjell på å bryte fordi hunden gjør feil, som regel i form av kroppssignaler, og et verbalt signal som forteller hunden det samme.
Noen som har andre vinklinger?
Man får veldig fort feil fokus- man begynner å se etter feil fremfor noe å forsterke. Og da trener man ikke positivt.
Om man bare er en god nok trener i utgangspunktet, setter fornuftige kriterier, så behøver man ikke feilsignaler!
Mine tanker? En brannfakkel..
Vi har frivillig atferd. En gjennomgående tanke er at man ikke kan feile, for man har ikke bedt hunden om noe. Jeg tenker litt annerledes. Her kan man feile, men det er motivasjonssenkende. Man straffer hunden for å prøve om man ikke er forsiktig. Det kan fungere, forutsatt at man har en hund som virkelig forstår betydningen, og konseptet med detaljpirk. Feks. ble det løsningen på prosjekt avstand for meg og Cirka- jeg hadde lært henne at avstand inneholdt benløft. Cirka kan utføre (ihvertfall nesten) 100 stå-dekk som ser helt like ut uten å lure på noe som helst. Jeg klarte å time "oi" (mitt feilsignal) godt nok til at hun koplet det med benet, og ikke øvrige bevegelser. Som jeg forsterket. Skal man feile frivillig atferd skal man virkelig tenke over hva man gjør- ikke bare flyte på hundens motor.
Så har vi atferd som vi har satt signal på. Hunder samler på energien og tester ut hvor lite den faktisk trenger å gjøre for å oppnå samme forsterkere. Den stopper for tidlig i ruta. Den tjuvstarter. Når hunden gjør feil her, hva gjør man da? Man bryter med en gang, og begynner forfra igjen. Enten med samme, eller lavere kriterier. Om man bare lar hunden fortsette så har den jo ingen forutsetning for å forstå at dette var feil- hvorfor ikke bare nok en kjede? Klart vi bryter. Momentant.
Men? Hva er forskjellen på å "bryte fysisk", enten ved å forandre egen posisjon, eller hundens (selvfølgelig med timingen inne)- kontra å ha et signal som får hunden til å gjøre det av seg selv? Det er greit når vi gjør det uten signal, men med signal er det ikke greit lenger?
Jeg ser ihvertfall fordelen av dette signalet, sorry mac, dette fører ikke til noe, på avstand. Hunden velger feil side på dirrigeringen. Hunden løper til feil rute, feil kjegle osv. i øvelser der fokuset ikke lenger er på deg. Den ser ikke om du går ut av posisjon. La oss si jeg sender ut til kjegle, videre til apporten. Hunden velger feil side. Jeg har ikke noe feilsignal. Den plukker bukken, og først nå snur den fokuset mot meg igjen. Jeg ønsker ikke å belønne feil side. Jeg ønsker heller ikke å bryte hunden når den plukker, løper mot meg, setter seg inn eller avleverer korrekt. Jeg ønsker ikke å kalle inn i det hunden tar feil side- for den innkallingen vil jeg forsterke. Og som kjent er en kommando en forsterker osv..
Så burde jeg kanskje trent mer før jeg ba om dette da? Mulig det. Veldig mulig. Men.. Hvorfor skjer dette med gjennomtrente hunder av VMkaliber? Jeg vet ikke. Men det skjer. Shit happens. Og jeg lider jo litt av hastverksånden, vi skal noe, vi skal et sted. Vi har ikke tid til tre år med grunnferdigheter.
Ingenting tilsier at man ikke kan holde 80% regelen med feilsignal? En feil- tenk deg om, to feil, forandre på noe- NÅ. et feilsignal vil i mitt hode bare gjøre det enda klarere- man har feil og man har riktig. Ikke noe midt i mellom. Verken jeg eller bikkja behøver å lure. Ihvertfall ikke på annet enn hva jeg må gjøre med kriteriene. For min del har ikke feilsignal vært noe som hindrer meg i å fokusere på det jeg VIL ha. Jeg er redd for feilsignal. Det er en like stor straff for meg som for bikkja. Jeg fått tilbakemelding på at jeg ikke har lykkes.
Ang. å ikke trene positivt med feilsignaler. Som kjent har vi en konsekvens som overskygger for de andre ved enhver atferd. La oss si at jeg går fvf. Den er positivf forsterket. Hunden faller ut, og jeg bryter posisjonen og går tilbake.Nå har jeg brukt negativ straff på atferden jeg ikke vil ha- falle ut. Men- vil dette kunne føre til at hunden begynner å gå fvf av negativ forsterkning- at den holder kontakten for å unngå å bli feilet og måtte gjøre om? Nei. Atferden er i utgangspunktet motivert av positiv forsterkning- og i det sekundet hunden ikke lenger går av positiv forsterkning så vil korthuset falle sammen- den vil ikke ha noen grunn til å unngå å bli feilet. Eller til å gå fvf. Går hunden fvf som jeg har lært den? Ja, så trener jeg positivt. Så fremt jeg ikke har blandet inn positiv straff.
Nå har jeg snakket varmt for feiling- og det blir kanskje litt feil. Feiling skal ikke brukes uvettig. Fornuftige kriterier er like gjeldende som før. Et feilsignal skal slå i magen og få deg til å tenke over hva det er du driver med, og hvordan kriteriene dine ser ut, akkurat som når du går ut av posisjon og bryter. Det er ikke bare hunden som skal lære av feilsignaler..
Kortversjonen- jeg ser ingen forskjell på å bryte fordi hunden gjør feil, som regel i form av kroppssignaler, og et verbalt signal som forteller hunden det samme.
Noen som har andre vinklinger?
tirsdag 10. juli 2012
Status FVF film
Tatt ut av en kjede.
Og det som var kult, foruten at jeg ser hva vi må jobbe mer med, jeg filmet den, får som kjent bare med litt av gangen pga. tregt nett, men etter endt kjede filmet jeg også leken etterpå. Og den varte faktisk tre ganger så lenge som kjeden!
Nyeste tipset: jeg har en MP3spiller som fungerer som voicerecorder, og bærbar CDspiller med USB/MP3 utgang. Nå skal jeg se på stevner på youtube, og (FVF)etterhvert som evkipasjen beveger seg, og spille inn på voicerecorderen. Putte i spilleren, og vips har jeg reell kommandering fra virkelige dommere rundt om i Norge.
Og det som var kult, foruten at jeg ser hva vi må jobbe mer med, jeg filmet den, får som kjent bare med litt av gangen pga. tregt nett, men etter endt kjede filmet jeg også leken etterpå. Og den varte faktisk tre ganger så lenge som kjeden!
Nyeste tipset: jeg har en MP3spiller som fungerer som voicerecorder, og bærbar CDspiller med USB/MP3 utgang. Nå skal jeg se på stevner på youtube, og (FVF)etterhvert som evkipasjen beveger seg, og spille inn på voicerecorderen. Putte i spilleren, og vips har jeg reell kommandering fra virkelige dommere rundt om i Norge.
mandag 9. juli 2012
Siden sist..
Vi har trent FVF med forstyrrelser.. 
Og en litt annerledes variant av Crate-games.
Og en litt annerledes variant av Crate-games.
Og sånn egentlig? Så er det ikke rart at jeg er opphengt i leker altså! Tre om dagen.. Eller var det fem?
Kuleste av alt var da Eva Bertilsson (Agility Right From the Start) og Tizla dukket opp på treningssamlingen i dag. Kjempehyggelig! Jeg ble veldig inspirert til å trene mer ro- som i massasje, stretching og fullstendig avslappning på matte.
mandag 2. juli 2012
Øk hundens arbeidskapasitet!
Når man trener styrke er det jo slik at man trener for å bli sterkest mulig. Og hvordan blir man det? Jo, vet å løfte mest mulig. Jo mer man løfter, jo sterkere blir man. Problemet er bare at når man løfter ALT man klarer, så blir man så fryktelig sliten! Så sliten at ved neste løft så klarer man ikke like mye. Tredje løft langt mindre. Fjerde er det deprimerende, og femte omgangen rister man så at man såvidt klarer å kontrollere lemmene. Det er tungt, demotiverende, og faktisk ikke den mest effektive måten å bygge styrke på.
La oss si at jeg ved overnevnte metode løfter 70kg første løftet, en gang. Neste gang løfter jeg 50. Så 40, og et par til på samme, eller litt under. Hvis vi sier 40 kg i beste fall, så er jeg utslitt og ferdig etter å ha løftet til sammen 240kg.
Men nå begynner vi på nytt. Jeg deler opp treningen. Jeg skal ha fem økter, som ovenfor. Men i hver av disse øktene skal jeg løfte så mye jeg klarer- fem ganger. Jeg skal ikke klare seks løft. Og da blir bildet annerledes. Fra min tidligere trening så det slik ut: Løft 1: 54kg. Løft 2: 50kg. Løft 3: 45kg Løft 4:40kg. Løft 5: 40kg med noe assistanse på det siste løftet. Denne treningsøkten har jeg løftet hele 1145kg.
Dette overfører jeg til hundetrening. Se nå:
Når man trener hund er det jo for at den skal bli flinkest mulig. Og hvordan blir man det? Jo, vet å trene mest mulig. Jo mer man trener, jo flinkere blir man. Problemet er bare at når man trener ALT man klarer så blir man så fryktelig sliten! Så sliten at man på neste økt ikke klarer å prestere like mye. Tredje økt langt mindre. Fjerde er deprimerende, og femte økten får man ikke til noen ting. Det er tungt, demotiverende og faktisk ikke den mest effektive måten å trene hund på.
Get the picture? Når jeg trener hund måler jeg ikke lenger utifra kilo, men fra tidsenheter, feks. sekunder, eller minutter. Og jeg vil mye heller ha 1145 effektive sekunder, enn 240!
Opplegget er det samme. Man trener ikke til hunden er for sliten- man tar pauser. For en hund som ikke er helt utkjørt henter seg fort inn igjen, mens en utkjørt hund må ha mye lenger tid på å hente seg inn. Tenk deg hundens maksimale kapasitet i tid. Min Cirka kan trene intenst i en time, og da er hun utslitt. Men får hun pauser før hun rekker det ser det helt annerledes ut.
Med Cirka er altså 60 min 100% kapasitet uten pauser. Jeg kan legge meg langt under, og ta kortere pauser, feks.
Økt 1: 15 min
Økt 2: 15min
Økt 3: 15 min
Økt 4: 15 min
Økt 5: 15 min.
Vips har jeg trent 70 minutter, og hunden er enda ikke ferdig for dagen. Eller jeg kan kjøre tyngre på (på kurs, i skogen ol.) med lengre pauser:
Økt 1: 30 min
Økt 2: 30 min
Økt 3: 30 min
Økt 4: 30 min
Økt 5: 30 min.
Vips har vi hatt to og en halv times sammenhengende god trening i løpet av en kursdag.
Pausene står i stil med arbeidet- man kjenner sin egen hund best, så å sette opp et skjema med minutter og sekunder i arbeid og hvile er dømt till å mislykkes. Husk at tidsenhetene er svært individuelle, avhengig av form, kapasitet og status- man begynner skjemaet med sekunder, og utvider ettersom man blir flinkere og hunden mer utholdende. Man begynner ikke på 30 minutters økter med en valp, den har en helt annen kapasitet. Man kan heller ikke sette opp 30 minutters økter med shaping og nyinnlæringer, naturlig nok. Man kan kjøre færre eller flere økter, lengre eller kortere, og tilpasser lengden på pausene deretter. Videre er det et kriterie at hunden faktisk slapper av i pausene! Det hjelper ikke å sette en pesende, krafsende hund i et bur der den står i 10-15 minutter og dirrer og venter på å komme ut, eller sjekker ut alle andre spennende hunder utenfor. Hunden skal slappe av. Om den må ut i bilen, om den kan legges i et hjørne eller på en matte, det er det samme i denne henseende, bare den får slappet av. A real soldier rest when (s)he can! Jeg er fan av burleker, og Susan Garrets "Crate Games" DVD.
Kjør hardt! Og fornuftig. :-)
La oss si at jeg ved overnevnte metode løfter 70kg første løftet, en gang. Neste gang løfter jeg 50. Så 40, og et par til på samme, eller litt under. Hvis vi sier 40 kg i beste fall, så er jeg utslitt og ferdig etter å ha løftet til sammen 240kg.Men nå begynner vi på nytt. Jeg deler opp treningen. Jeg skal ha fem økter, som ovenfor. Men i hver av disse øktene skal jeg løfte så mye jeg klarer- fem ganger. Jeg skal ikke klare seks løft. Og da blir bildet annerledes. Fra min tidligere trening så det slik ut: Løft 1: 54kg. Løft 2: 50kg. Løft 3: 45kg Løft 4:40kg. Løft 5: 40kg med noe assistanse på det siste løftet. Denne treningsøkten har jeg løftet hele 1145kg.
Dette overfører jeg til hundetrening. Se nå:
Når man trener hund er det jo for at den skal bli flinkest mulig. Og hvordan blir man det? Jo, vet å trene mest mulig. Jo mer man trener, jo flinkere blir man. Problemet er bare at når man trener ALT man klarer så blir man så fryktelig sliten! Så sliten at man på neste økt ikke klarer å prestere like mye. Tredje økt langt mindre. Fjerde er deprimerende, og femte økten får man ikke til noen ting. Det er tungt, demotiverende og faktisk ikke den mest effektive måten å trene hund på.
Get the picture? Når jeg trener hund måler jeg ikke lenger utifra kilo, men fra tidsenheter, feks. sekunder, eller minutter. Og jeg vil mye heller ha 1145 effektive sekunder, enn 240!
Opplegget er det samme. Man trener ikke til hunden er for sliten- man tar pauser. For en hund som ikke er helt utkjørt henter seg fort inn igjen, mens en utkjørt hund må ha mye lenger tid på å hente seg inn. Tenk deg hundens maksimale kapasitet i tid. Min Cirka kan trene intenst i en time, og da er hun utslitt. Men får hun pauser før hun rekker det ser det helt annerledes ut.
Med Cirka er altså 60 min 100% kapasitet uten pauser. Jeg kan legge meg langt under, og ta kortere pauser, feks.
Økt 1: 15 min
Økt 2: 15min
Økt 3: 15 min
Økt 4: 15 min
Økt 5: 15 min.
Vips har jeg trent 70 minutter, og hunden er enda ikke ferdig for dagen. Eller jeg kan kjøre tyngre på (på kurs, i skogen ol.) med lengre pauser:
Økt 1: 30 min
Økt 2: 30 min
Økt 3: 30 min
Økt 4: 30 min
Økt 5: 30 min.
Vips har vi hatt to og en halv times sammenhengende god trening i løpet av en kursdag.
Pausene står i stil med arbeidet- man kjenner sin egen hund best, så å sette opp et skjema med minutter og sekunder i arbeid og hvile er dømt till å mislykkes. Husk at tidsenhetene er svært individuelle, avhengig av form, kapasitet og status- man begynner skjemaet med sekunder, og utvider ettersom man blir flinkere og hunden mer utholdende. Man begynner ikke på 30 minutters økter med en valp, den har en helt annen kapasitet. Man kan heller ikke sette opp 30 minutters økter med shaping og nyinnlæringer, naturlig nok. Man kan kjøre færre eller flere økter, lengre eller kortere, og tilpasser lengden på pausene deretter. Videre er det et kriterie at hunden faktisk slapper av i pausene! Det hjelper ikke å sette en pesende, krafsende hund i et bur der den står i 10-15 minutter og dirrer og venter på å komme ut, eller sjekker ut alle andre spennende hunder utenfor. Hunden skal slappe av. Om den må ut i bilen, om den kan legges i et hjørne eller på en matte, det er det samme i denne henseende, bare den får slappet av. A real soldier rest when (s)he can! Jeg er fan av burleker, og Susan Garrets "Crate Games" DVD. Kjør hardt! Og fornuftig. :-)
torsdag 28. juni 2012
Vet du hvorfor noen hunder har en gul sløyfe i båndet?
Så kjempelurt med slike allmenne regler, jeg tror dette opplegget kan lette hverdagen for mange. Det er dog avhengig at andre faktisk vet hva den gule sløyfa signaliserer! Spread the word!
Facebookgruppe: Gule Hunden Norge
tirsdag 26. juni 2012
søndag 24. juni 2012
Når slutter man å belønne?
Jon* er en gutt på 10 år med diverse psykiske diagnoser. Han bor på en institusjon der personalet ofte strever med oppførslen hans. På et personalmøte ble en liste satt opp over atferder man ønsket å forbedre, i prioritert rekkefølge. Øverst på listen stod renslighetstrening. Jon hadde ingen formeninger om selvfølgeligheten de fleste andre har om hvor avføring hører hjemme. Istedet for i toalettet kunne Jons avføring kunne gjerne havne i senga, tegnet utover veggene, i munnen, eller kastet etter personalet. Denne atferden ble forsterket- gjennom aktiviseringen og personalets reaksjoner. Jon hadde ingen problemer eller aversjoner med å besøke toalettet på "vanlig" vis.
Personalet gikk igang med prosjekt renslighetstrening, ved hjelp av positiv forsterkning. En av Jons største forsterkere var vingummi. Ved prosjektstart fikk Jon etter et vellykket toalettbesøk en hel pose med vingummi av en type (for å kunne forandre type og forhindre at kvaliteten i forsterkeren falt). Uønsket atferd ble ignorert så langt som mulig. Dette fortsatte en tid, med stadig færre episoder av uønsket atferd, og flere vellykkede toalettbesøk. Jon var ikke noen dum gutt, og prøvde snart å fortelle personalet at han hadde unnagjort et vellykket toalettbesøk, uten at han hadde gjort det. Også disse falske toalettbesøkene ble belønnet, men bare med en bit vingummi. For å få en hel pose skulle Jon si ifra på forhånd, og resultatet skulle kontrolleres.Etter en tid var det blitt verdifullt for Jon å frekventere toalettet, og ved hvert reelle besøk (utenom ekstraordinære omstendigheter/forstyrrelser) varslet han personalet.
Nå kuttet personalet ned på forsterkerene. Toalettbesøk uten varsling (falske) ble ikke lenger belønnet. Noe som til å begynne med resulterte i frustrasjon, men ikke nok frustrasjon til å sløse med mulige verdifulle toalettbesøk. Deretter ble vingummiposen delt inn i stadig mindre rasjoner, ovet et stykke tid, noe som Jon ikke syntes å legge stort merke til. Til slutt fikk Jon bare en vingummibit for å varsle og avlegge toalettbesøk. Frekvensen på uheldig atferd i forbindelse med toalettbesøk var nesten eliminert, men kunne oppstå i svært stimulerende situasjoner som Jon ikke klarte med
.
Neste steg var å sette opp en tavle på toalettet. Der festet man en stjerne ved hvert toalettbesøk (tegnøkonomi). Når Jon hadde varselt og gjennomført to vellykkede toalettbesøk fikk han en viss mengde vingummibiter. Etter en tid ble igjen denne mengden gradvis redusert til en vingummibit. Nå ble antall stjerner økt: tre toalett besøk, tre stjerner, og en viss mengde vingummibiter. Som igjen ble redusert til en. Før man satt opp fire stjerner. Og slik fortsatte det, helt til Jon avla 10 toalettbesøk, som nå var blitt en enkel atferd for ham, for en eneste vingummibit. Av og til avbrøt personalet skjemaet og nullstilte det ved et tilfeldig antall toalettbesøk, som ble belønnet med en viss mengde vingummibiter.
Hva hadde skjedd dersom personalet hadde kuttet helt med forsterkere etter å ha fulgt ovenstående prosedyre? Spørsmålet bør heller være: hvorfor skulle Jon fremdeles følge opplegget, når det var morsomt (forsterkende) å "grise"?
Så hvorfor brukte man ikke bare dette skjemaet, 10 ganger toalettbesøk= 1 vingummibit med en gang? 1 vingummibit ville ikke hatt stor nok forsterkningskvalitet for en slik rekke vanskelige atferder i utgangspunktet. og ville ført med seg mange feilslag. Det vanskeligste momentet lå nok helst i å ikke gjøre alt det han hadde lyst til. Slik er det også med hundene- det er enkelt å sette seg, men vanskelig å ikke gjøre alt de har lyst til når en annen hund passerer. Ved å belønne godt nok hele veien sørger man for suksess. Og det hunden gjør- det lærer den. Gjør den feil, lærer den å gjøre feil, man skaper et minnesbilde. AmokkSiv sier det fint: det hunden gjør mye blir den god på! Så her har man skapt en god assosiasjon til vanlige toalettbesøk gjennom forsterkning, og atferden har blitt utført så ofte at den er blitt enkel. Så kan man kutte gradvis på forsterkerene, for man har et helt annet utgangspunkt. Når man så legger til et nytt element, som et nytt dobesøk, et moment til i kjeden, eller en ny forstyrrelse, da hever man kriteriene- og man må heve forsterkningskvaliteten, før man igjen kan minske den, når atferden har blitt enklere.
Slutter man å forsterke helt ekstingverer man atferden. Den vil forsvinne- det lønner seg ikke lenger å utføre.
Konklusjon: Man slutter aldri å forsterke.
*Alle personer/situasjoner er oppdiktede.
Personalet gikk igang med prosjekt renslighetstrening, ved hjelp av positiv forsterkning. En av Jons største forsterkere var vingummi. Ved prosjektstart fikk Jon etter et vellykket toalettbesøk en hel pose med vingummi av en type (for å kunne forandre type og forhindre at kvaliteten i forsterkeren falt). Uønsket atferd ble ignorert så langt som mulig. Dette fortsatte en tid, med stadig færre episoder av uønsket atferd, og flere vellykkede toalettbesøk. Jon var ikke noen dum gutt, og prøvde snart å fortelle personalet at han hadde unnagjort et vellykket toalettbesøk, uten at han hadde gjort det. Også disse falske toalettbesøkene ble belønnet, men bare med en bit vingummi. For å få en hel pose skulle Jon si ifra på forhånd, og resultatet skulle kontrolleres.Etter en tid var det blitt verdifullt for Jon å frekventere toalettet, og ved hvert reelle besøk (utenom ekstraordinære omstendigheter/forstyrrelser) varslet han personalet.
Nå kuttet personalet ned på forsterkerene. Toalettbesøk uten varsling (falske) ble ikke lenger belønnet. Noe som til å begynne med resulterte i frustrasjon, men ikke nok frustrasjon til å sløse med mulige verdifulle toalettbesøk. Deretter ble vingummiposen delt inn i stadig mindre rasjoner, ovet et stykke tid, noe som Jon ikke syntes å legge stort merke til. Til slutt fikk Jon bare en vingummibit for å varsle og avlegge toalettbesøk. Frekvensen på uheldig atferd i forbindelse med toalettbesøk var nesten eliminert, men kunne oppstå i svært stimulerende situasjoner som Jon ikke klarte med
.
Neste steg var å sette opp en tavle på toalettet. Der festet man en stjerne ved hvert toalettbesøk (tegnøkonomi). Når Jon hadde varselt og gjennomført to vellykkede toalettbesøk fikk han en viss mengde vingummibiter. Etter en tid ble igjen denne mengden gradvis redusert til en vingummibit. Nå ble antall stjerner økt: tre toalett besøk, tre stjerner, og en viss mengde vingummibiter. Som igjen ble redusert til en. Før man satt opp fire stjerner. Og slik fortsatte det, helt til Jon avla 10 toalettbesøk, som nå var blitt en enkel atferd for ham, for en eneste vingummibit. Av og til avbrøt personalet skjemaet og nullstilte det ved et tilfeldig antall toalettbesøk, som ble belønnet med en viss mengde vingummibiter.
Hva hadde skjedd dersom personalet hadde kuttet helt med forsterkere etter å ha fulgt ovenstående prosedyre? Spørsmålet bør heller være: hvorfor skulle Jon fremdeles følge opplegget, når det var morsomt (forsterkende) å "grise"?
Så hvorfor brukte man ikke bare dette skjemaet, 10 ganger toalettbesøk= 1 vingummibit med en gang? 1 vingummibit ville ikke hatt stor nok forsterkningskvalitet for en slik rekke vanskelige atferder i utgangspunktet. og ville ført med seg mange feilslag. Det vanskeligste momentet lå nok helst i å ikke gjøre alt det han hadde lyst til. Slik er det også med hundene- det er enkelt å sette seg, men vanskelig å ikke gjøre alt de har lyst til når en annen hund passerer. Ved å belønne godt nok hele veien sørger man for suksess. Og det hunden gjør- det lærer den. Gjør den feil, lærer den å gjøre feil, man skaper et minnesbilde. AmokkSiv sier det fint: det hunden gjør mye blir den god på! Så her har man skapt en god assosiasjon til vanlige toalettbesøk gjennom forsterkning, og atferden har blitt utført så ofte at den er blitt enkel. Så kan man kutte gradvis på forsterkerene, for man har et helt annet utgangspunkt. Når man så legger til et nytt element, som et nytt dobesøk, et moment til i kjeden, eller en ny forstyrrelse, da hever man kriteriene- og man må heve forsterkningskvaliteten, før man igjen kan minske den, når atferden har blitt enklere.
Slutter man å forsterke helt ekstingverer man atferden. Den vil forsvinne- det lønner seg ikke lenger å utføre.
Konklusjon: Man slutter aldri å forsterke.
*Alle personer/situasjoner er oppdiktede.
lørdag 23. juni 2012
Meg og deg Cirka, meg og deg.
Jeg skulle bare hente meg noe å drikke. Jeg lurer på om "noen" synes jeg var litt uansvarlig som gikk fra lillemann helt alene, sovende på sofaen..tirsdag 19. juni 2012
Nettbutikker og hundeleker
Det er nesten like morsomt å shoppe hundegreier som det er å teste dem ut i praksis etterpå. Har dere også bikkjer som går bananas når man presenterer en ny, ukjent leke? Eneste bakdelen er at det kan bli litt tøft for lommeboka. :-o
Først et slag for Canis. Med prisgaranti og forutsatt at de har varen finnes det ingen annen norsk hundenetthandel jeg trenger. Kundeservicen er overdrevent god- bare velvilje, hjelpsomhet og hyggelige fraser. For å finne alternativer må man utenlands:
www.dogwise.com bøker, dvd
www.cleanrun.com leker, sprett-opp-bur, masse gøy
www.mytrainingstore.com klikkerbutikk
www.clickertraining.com Karen Pryors nettbutikk, klikkersaker
www.jamihundsport.se leker, lydighetsutstyr, bruks&AG- masse moro, og rimelig
www.amokk.no og www.klickerklok.se har leker som faller i smak
www.fordogtrainers.com typisk schutz og ameri, men fantastisk kvalitet på alt jeg har kjøpt.
www.bigbullies.dk litt av alt, "funshop"
www.traininglines.co.uk/ rimelige (!) kvalitetsleker
Jeg kjøper masse leker. Hundeleker. Så da føler jeg meg SÅ flink og økonomisk når jeg lager leker selv!
Men strengt tatt så trenger man verken lage dem selv eller tømme kontoen for å fikse morsomme leker. En av Cirkas favoritter er en gammel bøye jeg fant i garasjen, sånn en som flyter på sjøen med garn i. Den er mykere, og har mye mindre øye enn jollyballen så den er vanskeligere for henne å få tak i, og lettere for meg å finte ut av munnen hennes. *Litt* mer jevnbyrdig kamp- dvs. jeg klarer å få lirket den unna henne innimellom :-p Ellers liker vi godt en gammel, ødelagt westerntøyle i lær- rett og slett halvannen meter med lærstrimmel som jages, kampes, ristes og snubles i. Andre alternativer vi elsker å leke med (men som ikke er så kule å ha med på kurs og trening) er feks. SOKKER. Cirka synes det er sååå gøy når vi kamper så det faktisk rives i strykker! Lurer på om hun føler seg übersterk.. Hehe :-) Alt av gamle filler, sokker og klær- helst så tynt at det kommer rrriittssjjjj-lyder når de rakner (også tuppen av jakkeermen din om man er litt forlein i nøden), mopper (!) koster, hageslage med og uten vann, kvister og pinner (med friskt løv er best!), tomflasker, en bit av en jekkestropp, en plastpose med knute på OSV. Med store bokstaver.
En tanke jeg skal spinne videre på: alt kan lekes med, og det finnes alltid en ny lek!
Først et slag for Canis. Med prisgaranti og forutsatt at de har varen finnes det ingen annen norsk hundenetthandel jeg trenger. Kundeservicen er overdrevent god- bare velvilje, hjelpsomhet og hyggelige fraser. For å finne alternativer må man utenlands:
www.dogwise.com bøker, dvd
www.cleanrun.com leker, sprett-opp-bur, masse gøy
www.mytrainingstore.com klikkerbutikk
www.clickertraining.com Karen Pryors nettbutikk, klikkersaker
www.jamihundsport.se leker, lydighetsutstyr, bruks&AG- masse moro, og rimelig
www.amokk.no og www.klickerklok.se har leker som faller i smak
www.fordogtrainers.com typisk schutz og ameri, men fantastisk kvalitet på alt jeg har kjøpt.
www.bigbullies.dk litt av alt, "funshop"
www.traininglines.co.uk/ rimelige (!) kvalitetsleker
Jeg kjøper masse leker. Hundeleker. Så da føler jeg meg SÅ flink og økonomisk når jeg lager leker selv!
 |
| Får, vaskebjørn, kanin, fleece, okse og klatretau. :-) |
Men strengt tatt så trenger man verken lage dem selv eller tømme kontoen for å fikse morsomme leker. En av Cirkas favoritter er en gammel bøye jeg fant i garasjen, sånn en som flyter på sjøen med garn i. Den er mykere, og har mye mindre øye enn jollyballen så den er vanskeligere for henne å få tak i, og lettere for meg å finte ut av munnen hennes. *Litt* mer jevnbyrdig kamp- dvs. jeg klarer å få lirket den unna henne innimellom :-p Ellers liker vi godt en gammel, ødelagt westerntøyle i lær- rett og slett halvannen meter med lærstrimmel som jages, kampes, ristes og snubles i. Andre alternativer vi elsker å leke med (men som ikke er så kule å ha med på kurs og trening) er feks. SOKKER. Cirka synes det er sååå gøy når vi kamper så det faktisk rives i strykker! Lurer på om hun føler seg übersterk.. Hehe :-) Alt av gamle filler, sokker og klær- helst så tynt at det kommer rrriittssjjjj-lyder når de rakner (også tuppen av jakkeermen din om man er litt forlein i nøden), mopper (!) koster, hageslage med og uten vann, kvister og pinner (med friskt løv er best!), tomflasker, en bit av en jekkestropp, en plastpose med knute på OSV. Med store bokstaver. En tanke jeg skal spinne videre på: alt kan lekes med, og det finnes alltid en ny lek!
Å gå på kurs- og få utbytte av det du lærer
Å gå kurs for flinke instruktører er bare helt utrolig gøy! Det deiligste jeg vet er "aha, dette har jeg aldri tenkt på"-opplevelser. Og det kjipeste jeg vet er aha-opplevelser som jeg plutselig husker jeg har hatt tidligere!
For å sikre meg at flest mulig ahaer forblir innabords har jeg skaffet meg permer til et eneste formål- å erindre mest mulig. Skilleark for hvert kurs, notatene og evt. utdelt materiale fra kurset, og evalueringen jeg har skrevet.
Og de skribleriene i evalueringen er ikke så dumme altså. Jeg skriver dem så fort som mulig, mens alt er friskt i minne. Jeg skriver alt nytt jeg har lært, som jeg skal ta med meg videre. Jeg skriver om hvordan jeg synes instruktøren var, undervisningen, og om det er momenter, tips og triks jeg kan ta med meg i min egen undervisning. Eller noe jeg aldeles ikke skal finne på? Jeg skriver ned det jeg reagerer på som ukorrekt, eller som jeg stiller meg usikker til. Alle tankene mine omkring kurset.
Og så er det bare å finne frem permen når det passer, og lese notatene- friske opp hukommelsen og gjenoppleve kurset på nytt. Billig, nyttig og morsomt!
For å sikre meg at flest mulig ahaer forblir innabords har jeg skaffet meg permer til et eneste formål- å erindre mest mulig. Skilleark for hvert kurs, notatene og evt. utdelt materiale fra kurset, og evalueringen jeg har skrevet.
Og de skribleriene i evalueringen er ikke så dumme altså. Jeg skriver dem så fort som mulig, mens alt er friskt i minne. Jeg skriver alt nytt jeg har lært, som jeg skal ta med meg videre. Jeg skriver om hvordan jeg synes instruktøren var, undervisningen, og om det er momenter, tips og triks jeg kan ta med meg i min egen undervisning. Eller noe jeg aldeles ikke skal finne på? Jeg skriver ned det jeg reagerer på som ukorrekt, eller som jeg stiller meg usikker til. Alle tankene mine omkring kurset. Og så er det bare å finne frem permen når det passer, og lese notatene- friske opp hukommelsen og gjenoppleve kurset på nytt. Billig, nyttig og morsomt!
mandag 11. juni 2012
Takk til danske treningskompiser!
Jeg har nemlig funnet denne! Og selvfølgelig for fine treninger. :-)Har nettopp hatt fire dager i Danmark v. Nina Krüger, kjempekoselig og utviklende! Cirka har vært fantastisk og stått på åtte timer om dagen- jeg har vært så trett i hodet at det har snurret litt rundt. Men på hotellrommet etter et par timers hvile har hun vært på'n igjen, og spurt pent om ikke vi skal finne på noe kult. Trene for eksempel. Konkurransetreningene går kjempefint, det er godt oppmøte, god stemning og masse god hundetrening! :-) Neste samling er lørdag 16. Det er opprettet en facebook-gruppe for samlingene: LP-Grimstad.
Nå skal tiden gå med til hjemmelekser, teoretisk og praktisk, løpshest og innkjøring av unghest, to barn, konkurransesamlinger, og skriblerier til artikler til canis og bloggen så klart. :-) Gleder meg til alt sammen- jeg har et herlig liv! :-)
søndag 20. mai 2012
Takk til alle for en hyggelig treningssamling!
Et par stykker ble forhindret fra å komme, men vi 10 som var der kunne nyte sol og hundetrening. :-) Nå er jeg solbrent nå. :-) Takk til alle for hjelp og oppmøte, dette var helt supert!
Neste samlig blir søndag 3. juni, klokken 12.00. Altså samtidig som NKK Drammen, men alle skal vel ikke dit, eller? :-)
Selvfølgelig glemte jeg kamera- det gjør jeg dessverre alt for mye!
Jeg og Cirka trente på kjegle fremadsending, kjegla nær ringbåndet og "publikum" som stod inntil- og serverte ball selvfølgelig. :-) KjempeKJEMPEdeilig med slik trening! Ellers FVF med forstyrrelser, og fotfølgende og litt innpåsliten dommer. Pluss litt lek med figuranter, med tanke på FAen vi har planer om i August. :-) Neste samling skal jeg be om hjelp til fellesdekken (Cirka kan reagere på andres kommandoer), og neseprøver. Men listen er lang, vi skal utnytte disse hundebasillbitte stakkarene gitt! :-D
Neste samlig blir søndag 3. juni, klokken 12.00. Altså samtidig som NKK Drammen, men alle skal vel ikke dit, eller? :-)
Selvfølgelig glemte jeg kamera- det gjør jeg dessverre alt for mye!
Jeg og Cirka trente på kjegle fremadsending, kjegla nær ringbåndet og "publikum" som stod inntil- og serverte ball selvfølgelig. :-) KjempeKJEMPEdeilig med slik trening! Ellers FVF med forstyrrelser, og fotfølgende og litt innpåsliten dommer. Pluss litt lek med figuranter, med tanke på FAen vi har planer om i August. :-) Neste samling skal jeg be om hjelp til fellesdekken (Cirka kan reagere på andres kommandoer), og neseprøver. Men listen er lang, vi skal utnytte disse hundebasillbitte stakkarene gitt! :-D
tirsdag 15. mai 2012
Back in business!
Lille Jonas kom til verden 8. mai, så bloggoppdateringen har vært laber. :-) Men NÅ er jeg klar for litt alvorlig hundetrening- energien bare skyller på, av og til lurer jeg litt på om jeg ka fly! :-D
Vi er 10 stykker som har bekreftet oppmøtet til søndag, og flere som ikke kan til søndag, men som er interessert i senere samlinger- dette blir bra! Håper enda flere finner veien! :-)
Og jeg har fått ballkaster i bursdagsgave- gjett om jeg er spent på å prøve den etterpå! :-) Det er liksom ingen som holder kurs i tennisballkasting, med eller uten armforlenger.. :-p
Vi er 10 stykker som har bekreftet oppmøtet til søndag, og flere som ikke kan til søndag, men som er interessert i senere samlinger- dette blir bra! Håper enda flere finner veien! :-)
Og jeg har fått ballkaster i bursdagsgave- gjett om jeg er spent på å prøve den etterpå! :-) Det er liksom ingen som holder kurs i tennisballkasting, med eller uten armforlenger.. :-p
lørdag 5. mai 2012
Ny side- fellestreninger i lydiget- ring/konkurransetrening i Arendal/Grimstad
Da har jeg sendt en haug med mail rundt, og håper å få samlet en gjeng ivrige hundetrenere som vil hjelpe hverandre fremmover i lydighetsringen!
Den nødvendige informasjonen skal ligge under siden som er lagt til i margen til høyre.
Også egnet til sosial trening, hverdagslydighet ol. trening som krever fremmede/figuranter. Alle hjelper hverandre!
Så får vi bare håpe at jeg ikke blir alene på Rykene Skole den 20. mai nå da! :-)
Velkommen!
Den nødvendige informasjonen skal ligge under siden som er lagt til i margen til høyre.
Også egnet til sosial trening, hverdagslydighet ol. trening som krever fremmede/figuranter. Alle hjelper hverandre!
Så får vi bare håpe at jeg ikke blir alene på Rykene Skole den 20. mai nå da! :-)
Velkommen!
tirsdag 1. mai 2012
Tanker på en solskinnsdag
Dagen i dag har vært nydelig. Sola har brent i ansiktet og gresset blir grønnere foran øynene mine. Jeg priser meg lykkelig over formen min som tillater meg å sko gampen en uke på overtid. Min tidligere nitrening for å bli størst mulig i muskelmassehenseende har gitt avkastning- jeg har tydeligvis noe styrke igjen selv om jeg ikke pusher 200 i markløft lenger. Cirka begynner å få formen opp igjen, i takt med hesten. 15km i dag, 8 av dem i godt tempo. Hun ble fornøyd, hun har lagt seg og jeg tviler på at jeg ser noe mer til henne før i morgen. :-)
Jeg har lyst til å skrive to blogginnlegg, et om ros og dens effekt som forsterker- og hvorfor den er en betinget/sekundær forsterker- for mange virker til å tro at ros fungerer som en primærforsterker i seg selv. Det andre jeg har lyst til å skrive om er effekten av en gitt forsterker ved repetisjonstrening- hvorfor noen hunder aldri stiller spørsmål ved å gjøre det samme igjen og igjen, mens andre begynner å "heve øyebrynene" etter to repetisjoner, og hvordan man kan jobbe, hva det er som egentlig skjer.
Men- så fikk jeg en mail av redaktøren i Canis, der det ble foreslått å sende henne artikler til vurdering hvis jeg hadde noe på lur. Kjempekult! Så.. Kanskje ros eller repetisjoner kan være artikkelideer istedet for blogginnlegg? Eller er det way off? Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å skille mellom det JEG synes er interessant, og det jeg tror alle andre er like interessert i.. :-o
I dag har Cirka fått sommersveis igjen, og vi har trent litt neseprøve. En million (ihvertfall 15) neseprøver rundt på bakken med mye fremmed lukt (må nesten benytte meg av folk som er innom, så får de heller bare tro at jeg prøver meg på en liten show off med bikkja som kan finne pinner, heh :) og min med minimalt med lukt. Jeg strekker strikket og prøver å gjøre det så vanskelig som mulig i trening. Pappa er feks. genial, han lukter alltid hest på hendene når han er her oppe (jeg er av og til i tvil om det er meg eller hestene han faktisk kommer for å besøke) og det gjør ofte jeg også. Ihvertfall klasser jeg litt på dem rett før når pappa hjelper med å ta på pinnene. Da lukter vi begge hest, og godbiter, han gnir feks. litt pølse på fingrene, eller direkte på pinnene, og jeg har lukten på fingrene fra lomma. Jeg blander nye og gamle pinner, noen med mugg på og noen som de andre hundene har siklet på. Det blir mye likt, og hun må virkelig dirskriminere. Det som dukket opp i dag er mer trening på takk- hun slipper plutselig når jeg tar tak i pinnen. Jeg skal jo egentlig ikke klare å ta den fra henne før jeg sier takk, for å sikre godt tak og at pinnen ikke blir mistet underveis. Men det husker hun fort, satser jeg på? :-)
Jeg har lyst til å skrive to blogginnlegg, et om ros og dens effekt som forsterker- og hvorfor den er en betinget/sekundær forsterker- for mange virker til å tro at ros fungerer som en primærforsterker i seg selv. Det andre jeg har lyst til å skrive om er effekten av en gitt forsterker ved repetisjonstrening- hvorfor noen hunder aldri stiller spørsmål ved å gjøre det samme igjen og igjen, mens andre begynner å "heve øyebrynene" etter to repetisjoner, og hvordan man kan jobbe, hva det er som egentlig skjer.
Men- så fikk jeg en mail av redaktøren i Canis, der det ble foreslått å sende henne artikler til vurdering hvis jeg hadde noe på lur. Kjempekult! Så.. Kanskje ros eller repetisjoner kan være artikkelideer istedet for blogginnlegg? Eller er det way off? Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å skille mellom det JEG synes er interessant, og det jeg tror alle andre er like interessert i.. :-o
I dag har Cirka fått sommersveis igjen, og vi har trent litt neseprøve. En million (ihvertfall 15) neseprøver rundt på bakken med mye fremmed lukt (må nesten benytte meg av folk som er innom, så får de heller bare tro at jeg prøver meg på en liten show off med bikkja som kan finne pinner, heh :) og min med minimalt med lukt. Jeg strekker strikket og prøver å gjøre det så vanskelig som mulig i trening. Pappa er feks. genial, han lukter alltid hest på hendene når han er her oppe (jeg er av og til i tvil om det er meg eller hestene han faktisk kommer for å besøke) og det gjør ofte jeg også. Ihvertfall klasser jeg litt på dem rett før når pappa hjelper med å ta på pinnene. Da lukter vi begge hest, og godbiter, han gnir feks. litt pølse på fingrene, eller direkte på pinnene, og jeg har lukten på fingrene fra lomma. Jeg blander nye og gamle pinner, noen med mugg på og noen som de andre hundene har siklet på. Det blir mye likt, og hun må virkelig dirskriminere. Det som dukket opp i dag er mer trening på takk- hun slipper plutselig når jeg tar tak i pinnen. Jeg skal jo egentlig ikke klare å ta den fra henne før jeg sier takk, for å sikre godt tak og at pinnen ikke blir mistet underveis. Men det husker hun fort, satser jeg på? :-)
lørdag 28. april 2012
Om drømmer og virkelighet.. Og litt trening.
I går tuslet vi langs veien med folemann i nabolaget. Vi stoppet jevnlig for å beite litt på nyskuddene- og plutselig fikk jeg se Cirka stå på tå som en balettdanser, svært interessert i noe bak et hjørne. Jeg forstod at noe var på gang og ropte på henne. Hun kom, men hun var så treeeeeg, tittet seg bakover mange ganger. Jeg vet jo selvsagt at bevegelsene var dempende for rottweileren og eieren dens som kom i mot, kanskje fire fem meter unna, i friskt tempo, og at jeg ikke skal ta bort språket hennes selv om vi trener lydighet.
Men så kom natten. Og den trege retretten, som jeg har lyst til å bortforklare med løpetid, stådager og det ene med det andre, det er jo bare tåpelig. Jeg skal være glad for at jeg har hund som tar hensyn til både meg og andre- hun dempet, OG hun kom? Tross alt?
Vi var ute på tur, og først kom det en mann med en golden og en schæfer. Cirka løper bort og hilser vilt på goldenen. Jeg ble så rasende! Så, bare rett rundt neste sving så løper hun bort til en ESS og hilser like hjertelig! AAAAHHHRG!
Jeg våknet med et rykk, svett og hjertebankende. Det er åresvis siden jeg har behøvd å tenke på risikoen for at Cirka ikke skal høre pga. forstyrrelser- men den trege retretten i går satt visst noe i sving i underbevisstheten. Kanskje kombinert med blogginnlegget om andre som innkalling?? :-D Dette må jeg til bunns i.
Det som er virkeligheten nå ihvertfall, er at jeg og Cirka skal ut og trene! Jeg har en perfekt møbelbutikk/lager i nærheten der det nesten aldri er folk, fronten er dekken av vinduer og sikkert 20 meter lang. 20 meter med speil er luksus :-p Nå er jeg litt lei av å shape, nå vil jeg kjenne litt på elitehunden. Som bor inni der. Et sted. :-D På treningsplanen står FVF, strekke strekning, apportdirrigering, rutedirrigering og avstand. Apporten er det lenge siden vi har trent, må bare se om den henger på greip framleis, rutedirrigeringen har jeg mine tvil om (en rute på hver side- hva nå? Stimuluskontroll og ikke bare fordi hun har sett hvor ruta står på forhånd) og avstand fordi det tydeligvis er evighetsprosjektet mitt. Nå skal jeg øke avstanden, for femte gang. ;-)
Etter inspirasjon fra denne bloggen skal jeg også sette meg noen kjepphester for meg selv i treningen fremmover.
1. Nye kriterier, ikke bli stuck, samtidig som hunden mestrer.Det er ikke 100%
2. Trene mer variert- jeg skal slutte å henge meg opp i ting og trene KUN på det til vi får det til.
3. Trene mer målrettet, bli flinkere til å logge og planlegge ut i fra tidligere trening- som et hjelpemiddel til å klare med de to overstående punktene.
Flere tips? :-)
Men så kom natten. Og den trege retretten, som jeg har lyst til å bortforklare med løpetid, stådager og det ene med det andre, det er jo bare tåpelig. Jeg skal være glad for at jeg har hund som tar hensyn til både meg og andre- hun dempet, OG hun kom? Tross alt?
Vi var ute på tur, og først kom det en mann med en golden og en schæfer. Cirka løper bort og hilser vilt på goldenen. Jeg ble så rasende! Så, bare rett rundt neste sving så løper hun bort til en ESS og hilser like hjertelig! AAAAHHHRG!
Jeg våknet med et rykk, svett og hjertebankende. Det er åresvis siden jeg har behøvd å tenke på risikoen for at Cirka ikke skal høre pga. forstyrrelser- men den trege retretten i går satt visst noe i sving i underbevisstheten. Kanskje kombinert med blogginnlegget om andre som innkalling?? :-D Dette må jeg til bunns i.
Det som er virkeligheten nå ihvertfall, er at jeg og Cirka skal ut og trene! Jeg har en perfekt møbelbutikk/lager i nærheten der det nesten aldri er folk, fronten er dekken av vinduer og sikkert 20 meter lang. 20 meter med speil er luksus :-p Nå er jeg litt lei av å shape, nå vil jeg kjenne litt på elitehunden. Som bor inni der. Et sted. :-D På treningsplanen står FVF, strekke strekning, apportdirrigering, rutedirrigering og avstand. Apporten er det lenge siden vi har trent, må bare se om den henger på greip framleis, rutedirrigeringen har jeg mine tvil om (en rute på hver side- hva nå? Stimuluskontroll og ikke bare fordi hun har sett hvor ruta står på forhånd) og avstand fordi det tydeligvis er evighetsprosjektet mitt. Nå skal jeg øke avstanden, for femte gang. ;-)
Etter inspirasjon fra denne bloggen skal jeg også sette meg noen kjepphester for meg selv i treningen fremmover.
1. Nye kriterier, ikke bli stuck, samtidig som hunden mestrer.Det er ikke 100%
2. Trene mer variert- jeg skal slutte å henge meg opp i ting og trene KUN på det til vi får det til.
3. Trene mer målrettet, bli flinkere til å logge og planlegge ut i fra tidligere trening- som et hjelpemiddel til å klare med de to overstående punktene.
Flere tips? :-)
tirsdag 24. april 2012
Hva er det egentlig folk betaler deg for?
Det er de timene du har tilbrakt med hunder i trening, på kurs, med nesa i relevante bøker, rapporter, statistikker og nettsider. Det er din kunnskap. Det er rene fakta om hvordan verden (hunden) fungerer, og som folk kan bruke i treningen sin.
Det det IKKE er, det er dine meninger. Også når jeg blir spurt direkte passer jeg godt på å forklare hvorfor jeg sier som jeg gjør.
Et det noe som får meg til å lette busta på ryggen så er det mennesker som skal tilegne meg sine meninger helt uten videre. Tilsynelatende bare fordi jeg har meldt meg på kurs, så har jeg godkjent en uskreven lov som omhandler at påmeldingen er det samme som en godkjennelse av at jeg sluker alle meninger og synsinger som blir presentert på dette kurset. Jeg er så klart interessert i å vite hva dyktige mennesker mener om si og så, men jeg er langt mer interessert i å få greie på det de vet, som gjorde at de trakk disse konklusjonene og endte opp med disse meningene. Meninger uten bakgrunnskunnskap er jo verdiløse? Jeg har ikke all den kunnskapen jeg gjerne vil ha, mine konklusjoner baserer seg bare på det jeg vet, sånn som det er for oss alle. Desto mer (korrekt) kunnskap, desto nærmere korrekte konklusjoner kommer man. Jeg vil ikke bli fortalt at noe er "høl i hodet". Jeg skal bli gitt kunnskap nok til å klare å trekke den konklusjonen selv. Dette er elementært. Det handler om respekt for sine medmennesker, og forståelse for at ingen er født med kunnskap om hund, og anerkjennelse av andres kognitive evner. Og, kanskje mer enn man tenker over- ens egen evne til å formidle kunnskap.. For jeg, som alle (?) andre, liker å trekke egne konklusjoner fremfor å få andres servert ferdig fordøyd uten å setter spørsmål rundt dem. Ikke fordi jeg tror jeg er så jækla smart. Jeg er bare jækla interessert i bikkjer. Noe jeg deler med de fleste som bruker ressurser i form av tid og penger på kunnskap om hunder.
Ikke bli så flink, så anerkjent, så dyktig at du ikke tar deg til til å forklare dine meninger, eller enda verre, avfeier spørsmål som blir stilt med å heve deg over slike dumme spørsmål. Uansett hvor rett du har, og hvor mye kunnskap du innehar om emnet, og hvor lite dine tilhørere har. Forvent aldri at noen skal sluke meningene dine uten videre, uten at de blir prøvd. Noen vil alltid gjøre det, og den "tilbedelsesstemningen" som oppstår er så klart ganske deilig. Men det er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Det er ikke de du først og fremst vil ha på laget ditt. Så klart kursdeltakere snakker sammen og deler erfaringer, hundenorge er ikke så stort.
Min bønn til instruktører, personlige trenere, foredragsholdere, alle som underviser hundeeiere- fortell HVORFOR. Noen ting kan man ikke forklare, og da skal man være ærlig på det. Ingen vet alt. Det står mye mer respekt av et "det vet jeg ikke" med en eventuell pålagt "men det skal jeg sjekke ut og komme tilbake til deg med!" enn en "sånn er det bare" med en eventuell pålagt "det kan ingen svare på".
"Ikke gjør sånn!" "Det ble feil, gjør slik heller." "Det skjønner ikke hunden." "Noe av det verste jeg vet er/jeg kan ikke fordra" "Dette er supert/dette er kjempebra" "Dette er helt normalt."
OK. Og så- hvorfor. Klienten din skal alltid vite hvorfor.
Behøver jeg å fortelle hvorfor? O:-)
Det det IKKE er, det er dine meninger. Også når jeg blir spurt direkte passer jeg godt på å forklare hvorfor jeg sier som jeg gjør.
Et det noe som får meg til å lette busta på ryggen så er det mennesker som skal tilegne meg sine meninger helt uten videre. Tilsynelatende bare fordi jeg har meldt meg på kurs, så har jeg godkjent en uskreven lov som omhandler at påmeldingen er det samme som en godkjennelse av at jeg sluker alle meninger og synsinger som blir presentert på dette kurset. Jeg er så klart interessert i å vite hva dyktige mennesker mener om si og så, men jeg er langt mer interessert i å få greie på det de vet, som gjorde at de trakk disse konklusjonene og endte opp med disse meningene. Meninger uten bakgrunnskunnskap er jo verdiløse? Jeg har ikke all den kunnskapen jeg gjerne vil ha, mine konklusjoner baserer seg bare på det jeg vet, sånn som det er for oss alle. Desto mer (korrekt) kunnskap, desto nærmere korrekte konklusjoner kommer man. Jeg vil ikke bli fortalt at noe er "høl i hodet". Jeg skal bli gitt kunnskap nok til å klare å trekke den konklusjonen selv. Dette er elementært. Det handler om respekt for sine medmennesker, og forståelse for at ingen er født med kunnskap om hund, og anerkjennelse av andres kognitive evner. Og, kanskje mer enn man tenker over- ens egen evne til å formidle kunnskap.. For jeg, som alle (?) andre, liker å trekke egne konklusjoner fremfor å få andres servert ferdig fordøyd uten å setter spørsmål rundt dem. Ikke fordi jeg tror jeg er så jækla smart. Jeg er bare jækla interessert i bikkjer. Noe jeg deler med de fleste som bruker ressurser i form av tid og penger på kunnskap om hunder.
Ikke bli så flink, så anerkjent, så dyktig at du ikke tar deg til til å forklare dine meninger, eller enda verre, avfeier spørsmål som blir stilt med å heve deg over slike dumme spørsmål. Uansett hvor rett du har, og hvor mye kunnskap du innehar om emnet, og hvor lite dine tilhørere har. Forvent aldri at noen skal sluke meningene dine uten videre, uten at de blir prøvd. Noen vil alltid gjøre det, og den "tilbedelsesstemningen" som oppstår er så klart ganske deilig. Men det er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Det er ikke de du først og fremst vil ha på laget ditt. Så klart kursdeltakere snakker sammen og deler erfaringer, hundenorge er ikke så stort.
Min bønn til instruktører, personlige trenere, foredragsholdere, alle som underviser hundeeiere- fortell HVORFOR. Noen ting kan man ikke forklare, og da skal man være ærlig på det. Ingen vet alt. Det står mye mer respekt av et "det vet jeg ikke" med en eventuell pålagt "men det skal jeg sjekke ut og komme tilbake til deg med!" enn en "sånn er det bare" med en eventuell pålagt "det kan ingen svare på".
"Ikke gjør sånn!" "Det ble feil, gjør slik heller." "Det skjønner ikke hunden." "Noe av det verste jeg vet er/jeg kan ikke fordra" "Dette er supert/dette er kjempebra" "Dette er helt normalt."
OK. Og så- hvorfor. Klienten din skal alltid vite hvorfor.
Behøver jeg å fortelle hvorfor? O:-)
lørdag 21. april 2012
Tar du utfordringen?
Med komboen hest/hund har jeg hatt behov for hunder som gjør det de skal når alle er "one big happy family" på tur. Vi treffer mennesker og hunder, vi må traske langs riksveier og krysse E18, jeg handterer unghester som ikke er vant med trafikk og klarer ikke konsentrere meg om veldig mye mer enn det osv- jeg kan ikke ha hunder som surrer rundt og ikke er samarbeidsvillige. Dette er utgangspunktet for det mest praktiske jeg har lært Cirka og de før henne:
Du har god innkalling, ikke sant? Nå skal du legge tre kommandoer til på den:
1. Ved synet av mennesker på tur.
2. Ved synet av bil (som kommer imot?)
3. Ved synet av hund evt. hund/menneske.
Bil kan være lettere enn levende "forstyrrelser" til å begynne med- de er ikke hilsbare og potensielle lekekompiser/forsterkere- men jeg trenger vel ikke advare om farene med hunden som feiler rundt biler i fart..
Dette er PRAKTISK! Jeg kan la Cirka løpe rundt neste sving- for jeg vet at hun snur og kommer inn (jeg har faktisk lagt på "gå bak" kommando i tillegg til innkalling så jeg slipper å si noe mer og folk blir såååå imponerte! ;) og bak om noe eller noen kommer. Hesten trasker jo i vei, det går ganske sakte på asfalt, konta en sprek hund som nettopp har begynt turen og har masse å sjekke opp i og det er jo fin oppvarming for henne til vi kommer til treningsløypene og kan sette opp farten.
Innrømmelse: jeg har ikke trent dette når jeg går til fots, og det er en HELT annen setting enn når jeg rir/kjører.. :-p Generaliseringen har jeg ikke lagt nok vekt på.
Hvordan har jeg gått frem? I utgangspunktet har jeg en god innkalling og en god gå-bak- vanlig innkallingstrening og passeringstrening (med langline). Første bud. Resten ble et resultat av en (utilsiktet) premack- jeg kalte inn og gav gå-bak. Helt tilfeldig oppdaget jeg at jeg etterhvert ikke måtte å be om å gå bak, det var jo alltid sånn når jeg kalte inn. Og så behøvde jeg ikke kalle inn heller, for det var jo det jeg gjorde hver gang det kom folk! Stimulusen "syn av menneske til fots på vei mot/fra oss" ble etterhvert assosiert med innkallingssignalet, og fikk samme betydning! Husk at en kommando skal være noe hunde håper på å få- her ser den sitt snitt til å ENDELIG få en innkalling ;) Jeg satt i vogn eller på hesteryggen- noe som kan gjøre det litt vanskeligere å belønne (og hindre feil!), men heldigvis er Cirka av det lettmotiverte slaget- en frikommando, å styrte av sted med hesten (kjempemoro, fortfortfort er gøøøy!) og av og til i begynnelsen store, gode godbiter som kom dalende. Man begynner i det små, og belønner innkalling, gå bak, og passeringer hver for seg, og belønner godt. Så, når man har gode atferder baklengskjeder man. Gå bak=passere. Innkalling=gå bak=passere. Syn av stimulus X=innkalling=gå bak=passere. (Dette er jo ikke helt etter boken- det ble litt snarveier. Men det funker, og det er positiv trening. :-)
Hun tok neste steg også- passering av stimulus X ble det samme som frisignal- når vi hadde passert så bare løp hun igjen. Jeg belønnet jo så ofte med frisignal nettopp da, hun er jo ikke teit heller.. :p Så jeg måtte legge litt jobb i å tenke meg om slik at hun ikke styrte hele showet selv- tenk om jeg en gang ville ha henne til å gå bak lenger enn bare forbi X, kanskje frem til Y?
Ikke la hunden feile. For hver gang hunden feiler har du lært den at det lønner seg å gjøre det stikk motsatte av det du ønsker. Og forsterkningen "å få hilse" på kan være rimelig sterk.
Når alt er unnagjort ville jeg helst satt atferden i et variabelt forsterkningsskjema. Det har jeg funnet vanskelig, for en hund som har en "gå bak" må nødvendigvis ha en frikommando igjen en gang.. Og frikommando, det er som kjent verdt å gå gjennom ild og vann for (se aller første innlegget i bloggen). :-) Noen tanker om den, noen?
Sånn ellers har jeg fått et virus av et slag (tror jeg?!) på dataen- jeg får ikke frem noenting av det jeg har på maskinen, ikke bilder, ikke kursprogram, ikke deltakerlister, no nothing.. Håper pc-reparere-mannen kan fikse for meg! Så skal jeg lære meg å legge ting over på ekstern harddisk, lover! *krysse fingrene*
Redigert innlegg: Jeg prøvde å fylle ut og rette på dårlige setninger og formuleringer for å forhåpentligvis gjøre tankespinnet litt mer forståelig.. :-)
Du har god innkalling, ikke sant? Nå skal du legge tre kommandoer til på den:
1. Ved synet av mennesker på tur.
2. Ved synet av bil (som kommer imot?)
3. Ved synet av hund evt. hund/menneske.
Bil kan være lettere enn levende "forstyrrelser" til å begynne med- de er ikke hilsbare og potensielle lekekompiser/forsterkere- men jeg trenger vel ikke advare om farene med hunden som feiler rundt biler i fart..
Dette er PRAKTISK! Jeg kan la Cirka løpe rundt neste sving- for jeg vet at hun snur og kommer inn (jeg har faktisk lagt på "gå bak" kommando i tillegg til innkalling så jeg slipper å si noe mer og folk blir såååå imponerte! ;) og bak om noe eller noen kommer. Hesten trasker jo i vei, det går ganske sakte på asfalt, konta en sprek hund som nettopp har begynt turen og har masse å sjekke opp i og det er jo fin oppvarming for henne til vi kommer til treningsløypene og kan sette opp farten.
Innrømmelse: jeg har ikke trent dette når jeg går til fots, og det er en HELT annen setting enn når jeg rir/kjører.. :-p Generaliseringen har jeg ikke lagt nok vekt på.
Hvordan har jeg gått frem? I utgangspunktet har jeg en god innkalling og en god gå-bak- vanlig innkallingstrening og passeringstrening (med langline). Første bud. Resten ble et resultat av en (utilsiktet) premack- jeg kalte inn og gav gå-bak. Helt tilfeldig oppdaget jeg at jeg etterhvert ikke måtte å be om å gå bak, det var jo alltid sånn når jeg kalte inn. Og så behøvde jeg ikke kalle inn heller, for det var jo det jeg gjorde hver gang det kom folk! Stimulusen "syn av menneske til fots på vei mot/fra oss" ble etterhvert assosiert med innkallingssignalet, og fikk samme betydning! Husk at en kommando skal være noe hunde håper på å få- her ser den sitt snitt til å ENDELIG få en innkalling ;) Jeg satt i vogn eller på hesteryggen- noe som kan gjøre det litt vanskeligere å belønne (og hindre feil!), men heldigvis er Cirka av det lettmotiverte slaget- en frikommando, å styrte av sted med hesten (kjempemoro, fortfortfort er gøøøy!) og av og til i begynnelsen store, gode godbiter som kom dalende. Man begynner i det små, og belønner innkalling, gå bak, og passeringer hver for seg, og belønner godt. Så, når man har gode atferder baklengskjeder man. Gå bak=passere. Innkalling=gå bak=passere. Syn av stimulus X=innkalling=gå bak=passere. (Dette er jo ikke helt etter boken- det ble litt snarveier. Men det funker, og det er positiv trening. :-)
Hun tok neste steg også- passering av stimulus X ble det samme som frisignal- når vi hadde passert så bare løp hun igjen. Jeg belønnet jo så ofte med frisignal nettopp da, hun er jo ikke teit heller.. :p Så jeg måtte legge litt jobb i å tenke meg om slik at hun ikke styrte hele showet selv- tenk om jeg en gang ville ha henne til å gå bak lenger enn bare forbi X, kanskje frem til Y?
Ikke la hunden feile. For hver gang hunden feiler har du lært den at det lønner seg å gjøre det stikk motsatte av det du ønsker. Og forsterkningen "å få hilse" på kan være rimelig sterk.
Når alt er unnagjort ville jeg helst satt atferden i et variabelt forsterkningsskjema. Det har jeg funnet vanskelig, for en hund som har en "gå bak" må nødvendigvis ha en frikommando igjen en gang.. Og frikommando, det er som kjent verdt å gå gjennom ild og vann for (se aller første innlegget i bloggen). :-) Noen tanker om den, noen?
Sånn ellers har jeg fått et virus av et slag (tror jeg?!) på dataen- jeg får ikke frem noenting av det jeg har på maskinen, ikke bilder, ikke kursprogram, ikke deltakerlister, no nothing.. Håper pc-reparere-mannen kan fikse for meg! Så skal jeg lære meg å legge ting over på ekstern harddisk, lover! *krysse fingrene*
Redigert innlegg: Jeg prøvde å fylle ut og rette på dårlige setninger og formuleringer for å forhåpentligvis gjøre tankespinnet litt mer forståelig.. :-)
mandag 16. april 2012
Leselister for den kresne?
Ebay og Amazon, here I come! Etter å ha kjøpt Skinners Beyond Freedom og Dignity for 40 kroner inkl. frakt fra en franskmann har jeg fått opp øyene for å finne skatter i utlandet. Bøker til privatpersoner og privat bruk er tollfrie! Boken var virkelig fra 71, og luktet gammel bok, med tykt brunt papir og skrivemaskin-print. Herlig stemning. :) Jeg fant følgende på nett, og her var det jammen meg mye ukjent og interessant som står i min next-to-read-line:
Baum, W. (1994): "Understanding Behaviorism"
Carlson, N. C. (1993): "Psychology. The Science of Behavior."
Catania, A. C. (1992): "Learning", 3. utg.
Cooper, J. O., Heron, T. E., & Heward, W. E. (1987): "Applied Behavior Analysis."
Gelfand, D. M. & Hartmann, D. P. (1984): "Child Behavior Analysis and Therapy" 2. utg.
Hayes, S. C. (red.) (1989): "Rule-governed Behavior: Cognition, Contingencies and Instructional Control" s. 269 - 322.
Johnston, J. M. & Pennypacker, H. S. (1993): "Strategies and Tactics of Behavioral Research", 2. utg.
Malott, R., Whaley, D. L. & Malott, M. E.: (1993): "Elementary Principles of Behavior", 2. utgave.
Michael, J. (1993): "Concepts and Principles of Behavior Analysis"
Skinner, B. F. (1953): "Science and Human Behavior."
Skinner, B. F. (1957): "Verbal behavior."
Skinner, B. F. (1969): "Contingencies of Reinforcement: A Theoretical Analysis."
Skinner, B. F. (1971): "Beyond Freedom and Dignity"
Skinner, B. F. (1974): "About Behaviorism"
Sulzer-Azaroff, B. & Mayer, G. R. (1991): "Behavior analysis for lasting change."
Svartdal, F. & Flaten, M. A. (1998): "Læringspsykologi."
Watson, D. L. & Tharp, R. (1997): "Self-Directed Behavior. Self-modification for personal adjustment.", 7. utg.
Har du flere boktips?
Baum, W. (1994): "Understanding Behaviorism"
Dette er en kort innføringstekst. Den er oversiktlig og lettfattelig. Eksemplene er hentet fra både forskning og dagligliv. Det legges stor vekt på det videnskapsteoretiske og filosofiske grunnlaget for radikalbehaviorismen.
Carlson, N. C. (1993): "Psychology. The Science of Behavior."
Dette er en lærebok i psykologi, og den gir en utmerket innføring i mange interessante forskningsområder. Fysiologidelen er bra; illustrasjonene mange og gode, og sproget er lett og godt. Boken egner seg utmerket for egenstudier, siden den inneholder klare læringsmål for hvert kapittel.
Catania, A. C. (1992): "Learning", 3. utg.
Dette er en innføring i eksperimentell adferdsanalyse. Den første hoveddelen inneholder en grundig og omfattende gjennomgang av alle de klassiske forsøkene - hovedsakelig dyreforsøk, selv om forfatteren også vektlegger eksempler fra menneskelig adferd. Den andre hoveddelen omhandler verbal læring og sosial læring.
"Learning" er en utmerket grunntekst, og den er - stoffet tatt i betraktning - lettlest. Fjerdeutgaven fra 1998 er en ytterligere forbedring, med større plass til kognitiv psykologi. Catania er en rendyrket adferdsanalytiker, men har gitt vesentlige bidrag til en gjensidig tilnærming mellom forskere som interesserer seg for strukturelle spørsmål og forskere med utgangspunkt i en funksjonell tilnærming. (Se Catania 1973).
Cooper, J. O., Heron, T. E., & Heward, W. E. (1987): "Applied Behavior Analysis."
Dette er en grundig og omfattende lærebok om anvendt adferdsanalyse, med vekt på metodikk. I og med at boken er noen år gammel, er det en del nyvinninger som ikke omtales, men den er fortsatt en utmerket grunnbok. Spesielt anbefales de innledende kapitlene, som gir en god innføring i en del av de tekniske sidene ved anvendt adferdsanlytisk arbeide. Boken inneholder også et utmerket kapittel om "Self-Control".
Gelfand, D. M. & Hartmann, D. P. (1984): "Child Behavior Analysis and Therapy" 2. utg.
Denne boken er forholdsvis kortfattet, og gir en A-til-Å-innføring i praktisk analytisk metodikk. Spesielt kapitlene om datainnsamling er bra.
Hayes, S. C. (red.) (1989): "Rule-governed Behavior: Cognition, Contingencies and Instructional Control" s. 269 - 322.
Dette er en "teoritung" artikkelsamling om regler og regelstyrt adferd, med bidrag såvel fra fremtredende adferdsanalytikere som fra forskere innenfor en kognitiv tradisjon.
Johnston, J. M. & Pennypacker, H. S. (1993): "Strategies and Tactics of Behavioral Research", 2. utg.
Dette er en avansert tekst, som egner seg spesielt godt for den som er interessert i å arbeide så systematisk at det er rimelig å tenke "forskning" i tillegg til en eventuell klinisk gevinst av arbeidet. Vekten er først og fremst på design, og eliminering av feilkilder i planlegning og gjennomføring av N=1-eksperimenter.
Malott, R., Whaley, D. L. & Malott, M. E.: (1993): "Elementary Principles of Behavior", 2. utgave.
Denne innføringsboken i anvendt adferdsanalyse er et funn; den er "muntlig", med vekt på praktiske eksempler som er lett gjenkjennelige (gjerne hentet fra studentens hverdag), men uten at den videnskapelige seriøsiteten ofres. Det er tung vektlegning av praktisk metodikk, klare læringsmål for hvert kapittel, og de teoretiske avsnittene er delt inn i "Grunnleggende" og "Avansert". Spesielt gode kapitler om "Etablerende Operasjoner" og "Regelstyring".
Michael, J. (1993): "Concepts and Principles of Behavior Analysis"
Dette er en samling av artikler som berører grunnleggende forutsetninger for adferdsanalysen som videnskap; hoveddsakelig diverse teoretiske kapitler av en viss kompleksitet, i tillegg til praktisk rettede avsnitt - bl. a. om en hensiktsmessig adferdsanalytisk tilnærming til å undervise collegestudenter. Jack Michael har en stor del av æren for at begrepet "etablerende operasjoner" ble tatt i bruk igjen.
Skinner, B. F. (1953): "Science and Human Behavior."
Denne boken var B. F. Skinners første samlede fremstilling av hvordan han så for seg at funn fra dyreforskning i laboratoriet kunne gjøres gjeldende for å fremme en videnskapelig redegjørelse for menneskelig adferd. Boken er lettlest og oversiktlig, og grunnleggende for en forståelse av hva radikalbehaviorismen innebærer.
Skinner, B. F. (1957): "Verbal behavior."
Analysen fra Skinner (1953) utvides til å omfatte en redegjørelse for sprog. Skinner selv mente at dette er blandt hans mest betydningsfulle bidrag.
Skinner, B. F. (1969): "Contingencies of Reinforcement: A Theoretical Analysis."
Sentralt bidrag fra radikalbehaviorismens opphavsmann, der de grunnleggende prinsippene for denne tilnærmingen til menneskelig adferd oppsummeres. Denne boken inneholder - som et helt sentralt kapittel - en bearbeidet versjon av en artikkel fra 1966, der det gjøres en operant analyse av problemløsende adferd. Dette innebærer at Skinner mener å ha gitt en fullstendig redegjørelse for alle aspekter ved menneskelig adferd, og at han har vist at en strengt videnskapelig tilnærming vil gi tilstrekkelig kunnskap til å forklare også slike fenomener som tidligere har vært ansett for å være innenfor den kognitive psykologiens område. Når ikke-verbal adferd, verbal adferd og regelstyrt adferd er redegjort for, har ikke mentalistene lenger noen "festninger".
Skinner, B. F. (1971): "Beyond Freedom and Dignity"
Denne tynne boken fra midt i en oppbruddstid i USA utløste en storm av kritikk mot Skinner; meget tyder på at de ivrigste kritikerne ikke leste boken, men heller leste omtaler av den. Skinner ble sammenlignet med Hitler, Orwell og Huxley, og tillagt synspunkter som han eksplisitt hadde avvist. I 1971 var Skinner "Man of the Year" i TIME Magazine, og utkonkurrerte Freud ift. gjenkjennelse av navn når folk ble spurt om hvem den mest kjente psykologen var.
"Beyond Freedom and Dignity" hadde som hovedinnhold at menneskets frie vilje er en illusjon, og at en verdensordning basert på en slik illusjon er nødt til å føre mot katastrofale tilstander. Skinner tar til orde for et samfunn bygget på positiv forsterkning av samfunnsgavnlig aktivitet, og reduksjon av straffekontingenser.
Skinner, B. F. (1974): "About Behaviorism"
Her skriver Skinner en innføringsbok - delvis som svar på kritikk i forbindelse med den forrige boken, og delvis fordi han innså at de tre bøkene fra 50- og 60- tallet neppe ville nå andre enn de spesielt interesserte - som bl. a. inneholder en systematisk gjennomgang av og tilbakevisning av de mest utbredte feiloppfatningene om behaviorismen.
Sulzer-Azaroff, B. & Mayer, G. R. (1991): "Behavior analysis for lasting change."
Enda et funn av en innføringsbok i anvendt adferdsanalyse. I tillegg til å være oversiktlig organisert, med læringsmål og kontrollspørsmål for hvert kapittel, er denne boken også utstyrt med en "Study guide", som gjør det svært enkelt å holde sjekk på hvorvidt du får med deg det du leser.
Svartdal, F. & Flaten, M. A. (1998): "Læringspsykologi."
Den første norske innføringsboken om læringspsykologi er innholdsrik, udogmatisk og pedagogisk bra organisert. Vekten er like meget på humanpsykologi som på dyreforsøk, og det er gjort grundig rede for psykofysiologi. (Det skal være mange referansefeil her, i følge én anmelder; det er ikke urimelig å vente at dette rettes opp i senere utgaver.)
Watson, D. L. & Tharp, R. (1997): "Self-Directed Behavior. Self-modification for personal adjustment.", 7. utg.
Denne boken anbefales for alle som er interessert i å gjøre et mer omfattende prosjekt utav selvmodifisering. Den er - i tillegg til å være en uhøytidelig og lettlest innføringsbok i anvendt adferdsanalyse - svært nyttig for den som ønsker tips til metodikk når det gjelder planlegning og gjennomføring av eget prosjekt for selvregulering.Og: Miller, L. K. (2006): Principles of everyday behavior analysis (4. utg.)
Har du flere boktips?
Abonner på:
Innlegg (Atom)