Når slutter man å belønne?

Jon* er en gutt på 10 år med diverse psykiske diagnoser. Han bor på en institusjon der personalet ofte strever med oppførslen hans. På et personalmøte ble en liste satt opp over atferder man ønsket å forbedre, i prioritert rekkefølge. Øverst på listen stod renslighetstrening. Jon hadde ingen formeninger om selvfølgeligheten de fleste andre har om hvor avføring hører hjemme. Istedet for i toalettet kunne Jons avføring kunne gjerne havne i senga, tegnet utover veggene, i munnen, eller kastet etter personalet. Denne atferden ble forsterket- gjennom aktiviseringen og personalets reaksjoner. Jon hadde ingen problemer eller aversjoner med å besøke toalettet på "vanlig" vis.

Personalet gikk igang med prosjekt renslighetstrening, ved hjelp av positiv forsterkning. En av Jons største forsterkere var vingummi. Ved prosjektstart fikk Jon etter et vellykket toalettbesøk en hel pose med vingummi av en type (for å kunne forandre type og forhindre at kvaliteten i forsterkeren falt). Uønsket atferd ble ignorert så langt som mulig. Dette fortsatte en tid, med stadig færre episoder av uønsket atferd, og flere vellykkede toalettbesøk. Jon var ikke noen dum gutt, og prøvde snart å fortelle personalet at han hadde unnagjort et vellykket toalettbesøk, uten at han hadde gjort det. Også disse falske toalettbesøkene ble belønnet, men bare med en bit vingummi. For å få en hel pose skulle Jon si ifra på forhånd, og resultatet skulle kontrolleres.Etter en tid var det blitt verdifullt for Jon å frekventere toalettet, og ved hvert reelle besøk (utenom ekstraordinære omstendigheter/forstyrrelser) varslet han personalet.

Nå kuttet personalet ned på forsterkerene. Toalettbesøk uten varsling (falske) ble ikke lenger belønnet. Noe som til å begynne med resulterte i frustrasjon, men ikke nok frustrasjon til å sløse med mulige verdifulle toalettbesøk. Deretter ble vingummiposen delt inn i stadig mindre rasjoner, ovet et stykke tid, noe som Jon ikke syntes å legge stort merke til. Til slutt fikk Jon bare en vingummibit for å varsle og avlegge toalettbesøk. Frekvensen på uheldig atferd i forbindelse med toalettbesøk var nesten eliminert, men kunne oppstå i svært stimulerende situasjoner som Jon ikke klarte med
.
Neste steg var å sette opp en tavle på toalettet. Der festet man en stjerne ved hvert toalettbesøk (tegnøkonomi). Når Jon hadde varselt og gjennomført to vellykkede toalettbesøk fikk han en viss mengde vingummibiter. Etter en tid ble igjen denne mengden gradvis redusert til en vingummibit. Nå ble antall stjerner økt: tre toalett besøk, tre stjerner, og en viss mengde vingummibiter. Som igjen ble redusert til en. Før man satt opp fire stjerner. Og slik fortsatte det, helt til Jon avla 10 toalettbesøk, som nå var blitt en enkel atferd for ham, for en eneste vingummibit. Av og til avbrøt personalet skjemaet og nullstilte det ved et tilfeldig antall toalettbesøk, som ble belønnet med en viss mengde vingummibiter.

Hva hadde skjedd dersom personalet hadde kuttet helt med forsterkere etter å ha fulgt ovenstående prosedyre? Spørsmålet bør heller være: hvorfor skulle Jon fremdeles følge opplegget, når det var morsomt (forsterkende) å "grise"?

Så hvorfor brukte man ikke bare dette skjemaet, 10 ganger toalettbesøk= 1 vingummibit med en gang? 1 vingummibit ville ikke hatt stor nok forsterkningskvalitet for en slik rekke vanskelige atferder i utgangspunktet. og ville ført med seg mange feilslag. Det vanskeligste momentet lå nok helst i å ikke gjøre alt det han hadde lyst til. Slik er det også med hundene- det er enkelt å sette seg, men vanskelig å ikke gjøre alt de har lyst til når en annen hund passerer. Ved å belønne godt nok hele veien sørger man for suksess. Og det hunden gjør- det lærer den. Gjør den feil, lærer den å gjøre feil, man skaper et minnesbilde. AmokkSiv sier det fint: det hunden gjør mye blir den god på! Så her har man skapt en god assosiasjon til vanlige toalettbesøk gjennom forsterkning, og atferden har blitt utført så ofte at den er blitt enkel. Så kan man kutte gradvis på forsterkerene, for man har et helt annet utgangspunkt. Når man så legger til et nytt element, som et nytt dobesøk, et moment til i kjeden, eller en ny forstyrrelse, da hever man kriteriene- og man må heve forsterkningskvaliteten, før man igjen kan minske den, når atferden har blitt enklere.

Slutter man å forsterke helt ekstingverer man atferden. Den vil forsvinne- det lønner seg ikke lenger å utføre.

Konklusjon: Man slutter aldri å forsterke.

*Alle personer/situasjoner er oppdiktede.