tirsdag 7. august 2012

Den perfekte hunden finnes ikke

Og det er egentlig litt pinlig å snakke om. En flink hundeeier jeg snakket med i dag satt meg på tanken til dette blogginnlegget. Hn takket meg og sa at det var veldig godt å få snakket om. Før hn la på "selv om det koster litt..". Og det er så sant som det er sagt. Vi vil jo være flinke! Vi vil jo gjøre riktig! Og så har man igrunnen ikke lyst til å snakke med noen om det, å indirekte fortelle at man ikke riktig vet hvordan man skal gripe situasjonen an, eller om man gjør det helt riktig, jeg er ikke flink nok.

Men vet dere hva? Ingen hunder er perfekte. Som hunder er de perfekte- men ikke som det vi vil ha dem til å være. Usynlige, uten bånd, forstå hvert ord  man sier til dem og alltid adlyde momentant, klare med alt vi har lært dem hver gang man ber om det, være snill med alle andre vesener, ikke hoppe, drike av doen, stjele, lage lyd, varsle når det kommer besøk, vokte maten sin, ligge i senga, og alt det andre enhver normal hund vil gjøre og ikke gjøre.  Jeg har ikke møtt en eneste en av det slaget ihvertfall. Og mer? Den perfekte eier finnes heller ikke. Sorry mac. Jeg har ihvertfall ikke møtt en eneste en av dem heller. Så hvorfor går vi rundt og har motforestillinger for å snakke åpenlyst om de negative sidene man støter på som hundeeier og trener? Det vet jeg ikke. Det er nok en menneskelig greie. Men jeg vet at det er et faktum for mange, spesielt flinke hundemennesker.

Cirka stjeler, graver i lommer. Hun hopper. Cirka slikker folk i ansiktet og hilser alldeles ikke pent. Hun kan nå et stressnivå i skyene der hun har minimalt med kognitive evner igjen, øynene går i kryss og hun minner om en gullfisk på speed. Hun kan se sløvt på meg om morgenen når jeg står opp, stønne over at jeg forstyrrer, og slenge hodet ned på puta (!) igjen. Der hun ligger i en sandpøl i sofaen, som har falt av i løpet av natta.

Å ha hund, og være hundetrener er ikke bare råsa blomster og konfetti. Men sånn er det for alle! De som sier de har den perfekte hund opplever bare ikke at en hund som er en hund er problematisk. Man kommer ingen vei om man ikke tar tak i det man mistrives med- og før man kan ta tak så må man vite hvordan man skal ta tak. Alle de som vet hvordan- de har lært det et sted. Og alle de som ikke vet hvordan må lære det et sted. Det er bare en forskjell på hvor langt man har kommet- ikke hvor flink man er.

9 kommentarer:

  1. Jess. Anonyme hundeeiere, stå frem ;)

    SvarSlett
  2. Neida. Det er bare ikke pinlig å spørre om tips. Alle som kan det har lurt på det samme en gang. :-)

    SvarSlett
  3. jeg oppfatter ofte at det blandt de som trener og konkurrerer med sin hund ofte er snarere tvert om! Man er så opptatt av alt som må bli bedre, alle utfordringer man har i treningen og alle hundens svakere sider at man helt glemmer alt som faktisk ER bra!

    Var på et kurs med Mona Kjernholm her om dagen og da hun spurte deltakerene
    a) Hva hunden er god på og hvilke sterke sider den har
    b) Hva du som trener er skikkelig god på
    Ja.... DA KUNNE INGEN PLUTSELIG SVARE!! Alle trengte laaaang betenkningstid og kom nesten ikke på noen ting!!!

    SvarSlett
  4. Så artig med forskjellige oppfatninger! :-D jeg fikk helt samme opplevelsen på et svatberg kurs jeg var på, der ingen hadde noe særlig positivt å si om seff selv og sin egen trening. Meg selv inkludert. Og jeg vet ihvertfall med meg selv at grunnen for min tilbakeholdenhet er grunnet i natur, en jeg tror mange nordmenn og spesielt sørlendinger deler med meg. Det går i misnøye med selvskryt, janteloven og den type ting enn hvor lite positivt det fåktisk er. Ikke fordi jeg ikke vet hva vi gjør bra, for det vet jeg jo godt. Det er jo det som gjør at jeg fortsetter å trene hund! Når jeg går kurs er jeg jo ikke der for å vise meg frem, jeg er der for å bli bedre på det jeg er dårlig på, kanskje derfor mange har en "negativ" holdning i en slik forbindelse?

    SvarSlett
  5. Jeg tror ikke det oftest handler om natur, hvorvidt man er redd for javtelov etc. Det kan selvsagt være en faktor, men jeg tror det mest av alt kommer av at vi er blitt så flinke til å sette ord på alt som må bli BEDRE. Vi fokuserer på det i treningen, analyserer og diskuterer det med treningsmakkere, setter kriterier, målsetninger etc. Alt dette benytter vi ORDENE TIL.. ned i minste detalj kan vi forklare hvor det går galt.. hva som må bli bedre og hvordan vi skal gjøre det. Men hvor ofte bruker vi mer enn 10sek på å klappe oss selv på ryggen og fokusere på det som er bra? Hvor ofte drar vi DET frem i trenings- eller kurssammenheng?

    Jeg vet hvertfall med meg selv at jeg ikke er spes engstelig for janteloven, men jeg hadde f...ens meg så store problemer når jeg skulle si hva vi var gode på! For nettopp DET kan jeg ikke huske sist jeg viet en tanke! ;)

    SvarSlett
  6. Sikker på det? :-) Om du ikke er særlig bevisst, eller tenker/kjenner på hva som går bra, hva er din forsterker for å fortsette å trene hund? Alt det du IKKE får til? Eller tanken om at det ikke er noe vi IKKE får til? Jeg husker du sa engang at "vi hadde aldri kommet dit vi er i dag uten Siv"- har du ikke da tanker om hvor "der vi er" faktisk er, og om hva du har oppnådd? Selv om du har problemer med å peke på konkrete faktorer på sparket- så tror jeg den generelle oppfattelsen av ens egen fremgang/suksess er ganske godt befestet. Og det er ingenting galt i å være stolt av å være flink- det er vel heller unaturlig å ikke være. :-)

    SvarSlett
  7. Jo selvfølgelig lar jeg meg forsterke av alt vi får til!! Hvis ikke hadde jeg jo ikke drevet med dette. jeg ble bare overveldet av tenken, når jeg skulle si noe bra om min hund og megselv, at jeg svært sjeldent tenker på det! Vanligvis går tankene i hva som må forbedres- og når man oppnår målet- ja så nytes det i eksagt 1 minutt. (KONTRA de dagene-ukene man bruker på problemløsning) ;)
    Mener bare vi må bli flinkere til å se alt det som er bra! Og nyte det i fullere drag! :D

    SvarSlett
  8. Du fikk tankene til å spinne videre, takk for det! :-) Og jeg må bare legge til noe av det som dukket opp. Når man forteller hva man er god til, og hva man ikke er, så måler man nødvendigvis det ut i fra noe (ja, til og med "det jeg selv synes" er lært). Fra seg selv? Hvor man var.. For en måned siden? For et år? Ved første hunden? Ut i fra instruktøren, som spør? Ut i fra sidemannen, som man kanskje skal fortelle hva man er flink til? Hva om man da ikke vet hvem man skal sammenlikne seg med, eller hvilken tidsutgave av seg selv man skal sammenlikne seg med? Dersom jeg sier "hvordan er din timing kontra denne personen/filmen?" så blir spørsmålet ganske mye lettere å svare på? Eller?

    SvarSlett
  9. JAAAAAAA til å nyte i fulle drag :-D

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en tilbakemelding!