Når man skal konkurrere vil man ikke ha en hund som kjenner igjen ringen og sier "ouufff, her kommer det jo ALDRI noen belønning" og melder seg ut. Have fun du liksom, dette gidder ikke jeg. Har skaden allerede skjedd går man til noen flinke folk og spør om hjelp. Du må trene konkurranselikt, er svaret. Og det vil si at man finner frem ringbånd, dommer som kommanderer, publikum, ingen belønning i lommene, nytt sted, du provoserer frem en nervøs klump i magen, alt skal være linet, og hunden skal ikke skille denne situasjonen fra en virkelig start.
Og så, så kommer poenget mitt, som jeg er helt nødt til å få ut, siden det har gnagd litt. Når man har gjort seg alle disse anstrengelsene for å få det konkurranselikt.. Så er det IKKE en generalprøve! For HELE POENGET er at hunden ikke skal assosiere situasjonen med ingen belønning. Hva må man gjøre da? Man må jo belønne! Tar du konkurransetrenng for å være generalprøver så minsker du jo bare på tiden det tar før hunden finner ut at konkurranser og konk.trening er noe herk. Konkurransetrening er til for at hunden skal bli overbevist om at JO, det KAN komme belønning i den ringen, det gjør det ofte det, blir det etter første innsitt i dag? Etter første øvelse? Midt i en transport? Don't know, men jeg har gått så lenge (hele fem skunder?) at jeg risikerer ikke det energitapet på å ikke fortsette og gå glipp av belønningen. For den kommer! Heldigvis er de energiøkonomiske :-p
Om man alltid skal trene lange kjeder på konkurransetreningen, hvor motivasjonsøkende er det? Man bygger FØRST utholdenhet, og trener slik at det er LETT på konkurransetreningen. Så øker man på utholdenheten, til det punkt at en konkurranse blir lett. Det er 30 meter til ruta på trening, og 15 til kjegla mot 20 og 10 i konkurranse, det er 20 meter på avstanden, ikke 15, det er 6 minutter fvf i trening, ikke 3/4 som i konkurranse. Hvorfor ødelegge for seg selv, og gjøre konkurransetreninger og konkurranser til noe hunden synes er vanskelig og tøft? Det er ikke oppskriften på en hund som holder piffen i ringen år ut og år inn.
Konkurransetrening skal være konkurranselikt, lett og morsomt. For hunden. Ringen er gøy! Hudnen skal ha den attituden du vil at den skal ha når dere enter ringen på ordentlig. Ikke assosier det vanskelige med ringen.
Ikke få panikk, det nærmer seg start, og man må trene utholdenhet! Kjeder og kjeder og kjeder og kjeder.. (Jeg mener ikke baklengskjeding, jeg mener utholdenhetstrening.) Det er oppskriften på en demotivert hund. Å strekke tiden, å jobbe lenger enn man noen gang har gjort- det er tungt det! Gjør det av og til, på trening- altså på banen der du trener alt annet, uten ringbånd og dommer, og frem til det er enkelt å gå i ringen.
Nå skal jeg av sted til en superkul gjeng med valper og ambisjoner, og ha avslutning, med avsluttende konkurranse- hvem har kommet lengst? Jeg er skikkelig spent, og har med premie. Gjett om jeg skal snakke om å trene konkurranselikt da! :-p
onsdag 28. november 2012
søndag 11. november 2012
Ahrg, hunden min faller ut under forstyrrelser!
Når jeg sier ordet "refleks", hva tenker du da? Tenker du på benet som spretter ut om noen slår deg med en hammer rett nedenfor kneet, eller på Pavlovs hunder som siklet når de hørte lyden av metronomen? Faktum er ihvertfall at vi har en rekke refleker- og jeg vil skrive noen ord om et par her, for å forhåpentligvis skape noen nye syn på forstyrrelsestrening.
At du skvetter til når noen kommer bak deg i mørket og sier BØ vet du nok godt. Visste du at det er en refleks? Den kalles støkk-refleksen (startle). Og du KAN ikke la være å skvette ved hjelp av vilje eller fornuft, om en sterk nok, og uventet stimulus opptrer. Vet du OM at noen kommer snikende bak deg for å si bø, så skvetter du så klart ikke.
En litt mindre stimulus, eller påvirkning, vil utløse en annen releks: orienteringsrefleksen, eller som Pavlov kalte den: hva-er-det-refleksen. Der en høy lyd vil utløse en støkkrefleks, eller en forsvarsrefleks (respons som utløses av de sterkeste stimuli), vil en svakere lyd (eller annen påvirkning) utløse orienteringsrefleksen. Hører du noen hyle, en bilkollisjon ikke så langt unna osv. vil du vende hodet mot lyden og orientere deg: hva er dette?
Jeg husker jeg gikk på et shoppingsenter, hvor jeg egentlig visste at de holdt på å utvide. Jeg ante fred og ingen fare, tuslet rundt med barnevogn og koste meg, og plutselig ble det fyrt av ei salve med sprengladning rett bak en yttervegg, akkurat der jeg befant meg. Det ristet i bygget, folk rundt meg hylte. Jeg kjente derimot at blodet frøs til is (innsnevring av blodårer), jeg tenkte tanken "terror" (jepp, det var da det stod på som verst), og jeg beveget meg så raskt jeg kunne mot utgangen, samtidig som jeg ikke ville løpe- for å ikke utløse løping blant alle de andre menneskene rundt meg, som ble stående og stirre mot stedet det smalt. Jeg er treg, og med barnevogn ville jeg havne langt bak i rekka. Alt dette for gjennom hodet mitt, og jeg hadde allerede gått mange radige steg mot utgangen, bort fra smellet før jeg innså hva jeg holdt på med, og at det var bygningsarbeid. Hvorfor min forsvarsrefleks ble utløst, mens andre tilsynelatende holdt seg på støkk og orienteringsreflekser vet jeg ikke, kanskje fordi jeg var nærmest og opplevde høyest lyd, eller kanskje jeg har lavere terskel for å utløse forsvarsrefleksen? For hvilke stimuli som vil utlsøe hvilke reflekser, det er individuelt. Men uansett- wow! Tenk at jeg, jeg, innehar slike fantastisk egoistiske (la meg og mine komme frem til utgangen før alle andre, ikke la meg vise dem at det er verdt å løpe) livsreddende reflekser? For det er det det bunner i: å redde seg selv og sine gener fra harme. Skal du klare det, må du følge med på hva som skjer rundt deg. Og viktigst av alt: dette foregår helt uten din vilje involvert- dette er en refleks, helt på linje med at du vil blunke om noen blåser på øyet ditt, og at pupillen trekker seg sammen om du lyser mot den.
Dere ser kanskje allerede nå hvor jeg vil hen? Jeg går jeg fvf med hunden min. Og hun faller ut.Ser på noe, og henter seg inn igjen. Faller ut igjen, og henter seg inn igjen. Forstyrrelsene er for store sier vi, vi må øke på avstanden. Jaha? Så øker vi på avstanden, og det er da vi ser forskjellen på en hund som bare har mer interesse i forstyrrelsene/for liten verdi i treningen, og en som virkelig blir forstyrret og får reflekser utløst: klarer hunden oppgaven med tilstrekkelig avstand? Eller er den like interessert i å bort og leke med de andre hundene, eller lukte på de gode flekkene, eller what ever hunden vil annet enn å ha fokus på deg/forsterkerene dine?
Naturen er fantastisk, ikke bare har vi disse livreddende refleksene som sørger for at vi reagerer, men når vi utsettes for tilstrekkelig mengde av dette stimuluset som utløser refleksen- bjeffing? Raske bevegelser? Pipeball? Så habituerer vi- vi venner oss til stimulusen, fordi vi lærer at den ikke har noe å si for oss og vår velferd, stimulusen blir nøytral. Hvor genialt! Begynner vi nær stimuluset, og overskrider grensen for utløsing av refleksen (hvilken det nå er snakk om) med god margin vil tiden vi trenger for å habituere øke drastisk. Holder vi avstanden der hunden har lett for å overse, og oppfatte stimulusen som "bakgrunnsstøy" vil den habituere raskere, og vi kan stadig minske på avstanden, og dermed øke styrken på de refleksutløsende stimului.
Urettferdigheten i å trene forstyrrelsestrening ved hjelp av negativ forsterkning er slående- tenk om noen hadde slått deg hver gang du skvatt av noen snek seg opp bak deg og sa BØ. Du vil til slutt habituere til BØ (om du så ikke hadde koplet BØ med slag og blitt enda reddere av..). Og "treningen" blir tilsynelatende virkningsfull. Men du verden så mye greiere det hadde vært å ikke straffet, når man så oppnår samme resultatet på samme tid med å la være?
En artig observasjon fikk jeg fra Ree Park der jeg var med og trene bla. løver med Canisgjengen. Den lyden de lager er IKKE gjengitt korrekt på TV (med god grunn). De får luften til å dirre, som en DIGER bass du stikker hodet inn i, og det er nesten uten å lage lyd i det hele tatt, bare ved å kosemale litt. Når det så kommer et ekstingsjonsburst, eller de blir forbanna fordi du somler og mister kjøttbiten som skal inn etter å ha klikket, og du bøyer deg ned for å plukke opp, og du får rett inn i øret: BRØØØØØØØØØL!!!!! sammen med en schwær pote som smelles i gitteret med et brak.. Da skvetter man altså. Shit, skal love at jeg gjorde det. Og så habituerer man, noen sensitiserte til brølene og ble så sjelvene at de ikke fikk ting til,, mens dyrepasseren som hadde vært der i mange år bare lo av oss alle sammen. Han skvatt ikke EN gang som jeg kunne se. Det er SÅ KULT å ha teorien jeg har beskrevet over i bakhodet, når man får observere settinger som dette, dette er nemlig hvordan verden henger sammen!
At du skvetter til når noen kommer bak deg i mørket og sier BØ vet du nok godt. Visste du at det er en refleks? Den kalles støkk-refleksen (startle). Og du KAN ikke la være å skvette ved hjelp av vilje eller fornuft, om en sterk nok, og uventet stimulus opptrer. Vet du OM at noen kommer snikende bak deg for å si bø, så skvetter du så klart ikke.
En litt mindre stimulus, eller påvirkning, vil utløse en annen releks: orienteringsrefleksen, eller som Pavlov kalte den: hva-er-det-refleksen. Der en høy lyd vil utløse en støkkrefleks, eller en forsvarsrefleks (respons som utløses av de sterkeste stimuli), vil en svakere lyd (eller annen påvirkning) utløse orienteringsrefleksen. Hører du noen hyle, en bilkollisjon ikke så langt unna osv. vil du vende hodet mot lyden og orientere deg: hva er dette?
Jeg husker jeg gikk på et shoppingsenter, hvor jeg egentlig visste at de holdt på å utvide. Jeg ante fred og ingen fare, tuslet rundt med barnevogn og koste meg, og plutselig ble det fyrt av ei salve med sprengladning rett bak en yttervegg, akkurat der jeg befant meg. Det ristet i bygget, folk rundt meg hylte. Jeg kjente derimot at blodet frøs til is (innsnevring av blodårer), jeg tenkte tanken "terror" (jepp, det var da det stod på som verst), og jeg beveget meg så raskt jeg kunne mot utgangen, samtidig som jeg ikke ville løpe- for å ikke utløse løping blant alle de andre menneskene rundt meg, som ble stående og stirre mot stedet det smalt. Jeg er treg, og med barnevogn ville jeg havne langt bak i rekka. Alt dette for gjennom hodet mitt, og jeg hadde allerede gått mange radige steg mot utgangen, bort fra smellet før jeg innså hva jeg holdt på med, og at det var bygningsarbeid. Hvorfor min forsvarsrefleks ble utløst, mens andre tilsynelatende holdt seg på støkk og orienteringsreflekser vet jeg ikke, kanskje fordi jeg var nærmest og opplevde høyest lyd, eller kanskje jeg har lavere terskel for å utløse forsvarsrefleksen? For hvilke stimuli som vil utlsøe hvilke reflekser, det er individuelt. Men uansett- wow! Tenk at jeg, jeg, innehar slike fantastisk egoistiske (la meg og mine komme frem til utgangen før alle andre, ikke la meg vise dem at det er verdt å løpe) livsreddende reflekser? For det er det det bunner i: å redde seg selv og sine gener fra harme. Skal du klare det, må du følge med på hva som skjer rundt deg. Og viktigst av alt: dette foregår helt uten din vilje involvert- dette er en refleks, helt på linje med at du vil blunke om noen blåser på øyet ditt, og at pupillen trekker seg sammen om du lyser mot den.
Dere ser kanskje allerede nå hvor jeg vil hen? Jeg går jeg fvf med hunden min. Og hun faller ut.Ser på noe, og henter seg inn igjen. Faller ut igjen, og henter seg inn igjen. Forstyrrelsene er for store sier vi, vi må øke på avstanden. Jaha? Så øker vi på avstanden, og det er da vi ser forskjellen på en hund som bare har mer interesse i forstyrrelsene/for liten verdi i treningen, og en som virkelig blir forstyrret og får reflekser utløst: klarer hunden oppgaven med tilstrekkelig avstand? Eller er den like interessert i å bort og leke med de andre hundene, eller lukte på de gode flekkene, eller what ever hunden vil annet enn å ha fokus på deg/forsterkerene dine?
Naturen er fantastisk, ikke bare har vi disse livreddende refleksene som sørger for at vi reagerer, men når vi utsettes for tilstrekkelig mengde av dette stimuluset som utløser refleksen- bjeffing? Raske bevegelser? Pipeball? Så habituerer vi- vi venner oss til stimulusen, fordi vi lærer at den ikke har noe å si for oss og vår velferd, stimulusen blir nøytral. Hvor genialt! Begynner vi nær stimuluset, og overskrider grensen for utløsing av refleksen (hvilken det nå er snakk om) med god margin vil tiden vi trenger for å habituere øke drastisk. Holder vi avstanden der hunden har lett for å overse, og oppfatte stimulusen som "bakgrunnsstøy" vil den habituere raskere, og vi kan stadig minske på avstanden, og dermed øke styrken på de refleksutløsende stimului.
Urettferdigheten i å trene forstyrrelsestrening ved hjelp av negativ forsterkning er slående- tenk om noen hadde slått deg hver gang du skvatt av noen snek seg opp bak deg og sa BØ. Du vil til slutt habituere til BØ (om du så ikke hadde koplet BØ med slag og blitt enda reddere av..). Og "treningen" blir tilsynelatende virkningsfull. Men du verden så mye greiere det hadde vært å ikke straffet, når man så oppnår samme resultatet på samme tid med å la være?
En artig observasjon fikk jeg fra Ree Park der jeg var med og trene bla. løver med Canisgjengen. Den lyden de lager er IKKE gjengitt korrekt på TV (med god grunn). De får luften til å dirre, som en DIGER bass du stikker hodet inn i, og det er nesten uten å lage lyd i det hele tatt, bare ved å kosemale litt. Når det så kommer et ekstingsjonsburst, eller de blir forbanna fordi du somler og mister kjøttbiten som skal inn etter å ha klikket, og du bøyer deg ned for å plukke opp, og du får rett inn i øret: BRØØØØØØØØØL!!!!! sammen med en schwær pote som smelles i gitteret med et brak.. Da skvetter man altså. Shit, skal love at jeg gjorde det. Og så habituerer man, noen sensitiserte til brølene og ble så sjelvene at de ikke fikk ting til,, mens dyrepasseren som hadde vært der i mange år bare lo av oss alle sammen. Han skvatt ikke EN gang som jeg kunne se. Det er SÅ KULT å ha teorien jeg har beskrevet over i bakhodet, når man får observere settinger som dette, dette er nemlig hvordan verden henger sammen!
lørdag 3. november 2012
Huunden min kommer ALDRI til å like....
Mennesker? Andre hunder? Sorte hunder? Strøm?
Jeg skrev ikke feil. Strøm. Jeg hører folk beklage seg over "look at that" leken, kindereggmetoden og motbetinging generelt. "Min hund er bare SÅ redd altså, for det skjedde sånn og sånn, så det går ikke."
Da tenker jeg på Ivan Pavlov som ikke bare betinget lyder for å utløse sikling (assosiasjon til mat), men også eletrisk støt! "Big, black dog-attack, go home" liksom.
Regelen er som følger: den følgende stimulusen må være den sterkeste, ikke den første. Altså at man kan ikke bruke en kjedelig godbit på en mett, livredd hund. Man må øke forsterkningskvaliteten, eller minske første påvirkningen (lenger avstand?) til det punkt der den ubetingede stimulus, altså maten i Pavlovs tilfelle, er sterkere enn den betingede stimulusen, altså strømmen. Eller det andre, som hunden synes er ekkelt.
Det er også verdt å merke seg at andre stimuli i en betiningsprosedyre (du står der og skal motbetinge redsel for hestene på jordet og det plutselig kommer en bil, folk, eller noe annet inn i situasjonen) vil utløse orienterings refleksen og hemme betiningsprosessen.
Jeg skrev ikke feil. Strøm. Jeg hører folk beklage seg over "look at that" leken, kindereggmetoden og motbetinging generelt. "Min hund er bare SÅ redd altså, for det skjedde sånn og sånn, så det går ikke."
Da tenker jeg på Ivan Pavlov som ikke bare betinget lyder for å utløse sikling (assosiasjon til mat), men også eletrisk støt! "Big, black dog-attack, go home" liksom.
Det er også verdt å merke seg at andre stimuli i en betiningsprosedyre (du står der og skal motbetinge redsel for hestene på jordet og det plutselig kommer en bil, folk, eller noe annet inn i situasjonen) vil utløse orienterings refleksen og hemme betiningsprosessen.
torsdag 1. november 2012
Tanker om sensitisering og effekten av det.
Jeg stusser sånn når jeg snakker med folk som har hunder som PLUSELIG begynner å oppføre seg tullete, tilsynelatende helt uten grunn. Veterinæren finner ingenting feil, og eier kan ikke peke på noen grunn til at hunden skal være livredd for hekker, busker eller vaiende trær i vinden. Jeg har noen tanker om hva som kanskje kan forklare noen tilfeller.
Før jeg begynner: en reaksjon på en stimuli er IKKE nødvendigvis synlig. Man trenger ikke se en fysisk reaksjon, for reaksjonen kan foregå i det autonome nervesystemet: økt hjertefrekvens, blodtrykk, hormonutskillelse, svetteutskillelse, bloddirrigering osv. Og det kan gjøre mye med hodet til hunden din, selv om den ikke nødvendigvis går bananas foran øynene dine.
Habituering; "gradvis reduksjon i styrken på en respons som utløses gjentate ganger. Dersom responsen synker i styrke pga. perifere faktorer som adapsjon i sansereseptorer eller tretthet i musklaturen, er det ikke tale om responshabituering" (Harris, 1943).
Altså at hunden venner seg til noe, og ignorerer/reagerer mindre på noe den tidligere har reagert på. Dette er en refleks som er spesifikk, den produseres kun i den nervebanen som utgjør nettopp denne refleksen, i denne situasjonen. Har hunden habituert til støvsugerlyden, så vil den reagere like sterkt igjen på en annen, ukjent lyd, som aktiverer en annen nervebane.
Det motsatte er sensitisering. Ved en intens stimulus minsker ikke responsen, den øker. Det som imidlertid er verdt å merke seg er ikke at det må se slik ut at responsen blir sterkere og sterkere og sterkere, at kurven går rakt oppover. M. Davis utførte i 1972 et forsøk på rotter, der han usatte dem for 50 repetsjoner av en tone på 120dB over 30 sekunder, to dager på rad, i fire uker. Responsen ble sensitisert, rottene reagerte gradvis sterkere på lyden. Poenget mitt med dette forsøket er imidlertid hvordan kurvene for responsen til rottene ser ut. Den går bratt opp, bratt ned, bratt ned, ned, opp, opp, opp, osv. Man sier likevel at responsen er sesitivert, fordi responsen sammenlagt, altså desto lenger man kom, økte i styrke, selv om den innimellom falt. Altså inneholder både sensitisering og habituering hverandre- det er hvilken respons som er sterkest/opptrer oftest som avgjør resultatet (to-prosess teorien). Det er ingenting som sier at økningen må være dramatisk for at noe skal kalles en sensitisering, det skal kun være en økt respons over tid.
Sensitisering finner sted når en stimulus aktiverer state-systemet (Groves&Thompson). State-systemet omfatter ALLE nervebaner i sentralnervesystemet (SNS) som bestemmer det generelle reaksjonsnivået- i motsetning til habituering er sensitisering ikke-spesifikk. I praksis vil dette si at sensitisering vil øke responsen/reaksjonen på ALLE andre stimuli som blir presentert innenfor det tidsrommet man er sensitisert, altså så lenge SNS er i høyspenn.
Det vil si at om hunden din blir redd for et eller annet- så vil den i et gitt tidsrom (avhengig av styrken på reaksjonen) reagere på ALT, som kan tolkes som noe potensielt nagativt. Og senstitiserers responser på andre stimulus, så er runddansen igang..
Dette tror jeg forekommer oftere enn man tenker over. Feks. ved tordenvær og raketter, et angrep av en annen hund, bilkjøring osv. osv., hunder som man ikke nødvendigvis merker så mye på når det står på, men som blir redd for "tulleting" i etterkant, og generelt blir mer alert.
Så vil jeg leggge til at dette dreier seg om reflekser, som man ikke har kontroll over, eller kan "resonisere" og fjerne ved "sunn fornuft"- ikke du, og ikke hunden din. Man har som i forsøket til Davis "støkk-refleksen". Du vet, når noen kommer bak deg og sier "BØ!" og du skvetter skikkelig. Det er en refleks. Eller forsvarsrefleksen som kommer inn i bilder når det dannes assosiasjoner til flukt eller kamp (de fem F'er har jeg skrevet om tidligere). Utløses ved intense (nok) stimuli, og forsvarsreleksen habituerer dårlig, autonome responser er her tydelige: okt hjertefrekvens, innsnevring av blodårer osv. En stimulus som ikke er sterk nok til å utløse en forsvarsrefleks er orienterings refleksen, eller "hva er det-refleksen". Alle utenfor vår egen, eller hundens egen viljestyrke.
Kilder:
Svartdal/Flaten, Læringspsykologi. 4. utg.
Davis (1972), Differential retention of sensitization and habituation of the startle response in rat
Pavlov( 1927), Conditioned reflexes
Harris (1943) Habituary response decrecement in the intact organism
Før jeg begynner: en reaksjon på en stimuli er IKKE nødvendigvis synlig. Man trenger ikke se en fysisk reaksjon, for reaksjonen kan foregå i det autonome nervesystemet: økt hjertefrekvens, blodtrykk, hormonutskillelse, svetteutskillelse, bloddirrigering osv. Og det kan gjøre mye med hodet til hunden din, selv om den ikke nødvendigvis går bananas foran øynene dine.
Habituering; "gradvis reduksjon i styrken på en respons som utløses gjentate ganger. Dersom responsen synker i styrke pga. perifere faktorer som adapsjon i sansereseptorer eller tretthet i musklaturen, er det ikke tale om responshabituering" (Harris, 1943).
Altså at hunden venner seg til noe, og ignorerer/reagerer mindre på noe den tidligere har reagert på. Dette er en refleks som er spesifikk, den produseres kun i den nervebanen som utgjør nettopp denne refleksen, i denne situasjonen. Har hunden habituert til støvsugerlyden, så vil den reagere like sterkt igjen på en annen, ukjent lyd, som aktiverer en annen nervebane.
Det motsatte er sensitisering. Ved en intens stimulus minsker ikke responsen, den øker. Det som imidlertid er verdt å merke seg er ikke at det må se slik ut at responsen blir sterkere og sterkere og sterkere, at kurven går rakt oppover. M. Davis utførte i 1972 et forsøk på rotter, der han usatte dem for 50 repetsjoner av en tone på 120dB over 30 sekunder, to dager på rad, i fire uker. Responsen ble sensitisert, rottene reagerte gradvis sterkere på lyden. Poenget mitt med dette forsøket er imidlertid hvordan kurvene for responsen til rottene ser ut. Den går bratt opp, bratt ned, bratt ned, ned, opp, opp, opp, osv. Man sier likevel at responsen er sesitivert, fordi responsen sammenlagt, altså desto lenger man kom, økte i styrke, selv om den innimellom falt. Altså inneholder både sensitisering og habituering hverandre- det er hvilken respons som er sterkest/opptrer oftest som avgjør resultatet (to-prosess teorien). Det er ingenting som sier at økningen må være dramatisk for at noe skal kalles en sensitisering, det skal kun være en økt respons over tid.
Sensitisering finner sted når en stimulus aktiverer state-systemet (Groves&Thompson). State-systemet omfatter ALLE nervebaner i sentralnervesystemet (SNS) som bestemmer det generelle reaksjonsnivået- i motsetning til habituering er sensitisering ikke-spesifikk. I praksis vil dette si at sensitisering vil øke responsen/reaksjonen på ALLE andre stimuli som blir presentert innenfor det tidsrommet man er sensitisert, altså så lenge SNS er i høyspenn.
Det vil si at om hunden din blir redd for et eller annet- så vil den i et gitt tidsrom (avhengig av styrken på reaksjonen) reagere på ALT, som kan tolkes som noe potensielt nagativt. Og senstitiserers responser på andre stimulus, så er runddansen igang..
Dette tror jeg forekommer oftere enn man tenker over. Feks. ved tordenvær og raketter, et angrep av en annen hund, bilkjøring osv. osv., hunder som man ikke nødvendigvis merker så mye på når det står på, men som blir redd for "tulleting" i etterkant, og generelt blir mer alert.
Så vil jeg leggge til at dette dreier seg om reflekser, som man ikke har kontroll over, eller kan "resonisere" og fjerne ved "sunn fornuft"- ikke du, og ikke hunden din. Man har som i forsøket til Davis "støkk-refleksen". Du vet, når noen kommer bak deg og sier "BØ!" og du skvetter skikkelig. Det er en refleks. Eller forsvarsrefleksen som kommer inn i bilder når det dannes assosiasjoner til flukt eller kamp (de fem F'er har jeg skrevet om tidligere). Utløses ved intense (nok) stimuli, og forsvarsreleksen habituerer dårlig, autonome responser er her tydelige: okt hjertefrekvens, innsnevring av blodårer osv. En stimulus som ikke er sterk nok til å utløse en forsvarsrefleks er orienterings refleksen, eller "hva er det-refleksen". Alle utenfor vår egen, eller hundens egen viljestyrke.
Kilder:
Svartdal/Flaten, Læringspsykologi. 4. utg.
Davis (1972), Differential retention of sensitization and habituation of the startle response in rat
Pavlov( 1927), Conditioned reflexes
Harris (1943) Habituary response decrecement in the intact organism
Abonner på:
Innlegg (Atom)