Søk i denne bloggen

torsdag 1. november 2012

Tanker om sensitisering og effekten av det.

Jeg stusser sånn når jeg snakker med folk som har hunder som PLUSELIG begynner å oppføre seg tullete, tilsynelatende helt uten grunn. Veterinæren finner ingenting feil, og eier kan ikke peke på noen grunn til at hunden skal være livredd for hekker, busker eller vaiende trær i vinden. Jeg har noen tanker om hva som kanskje kan forklare noen tilfeller.

Før jeg begynner: en reaksjon på en stimuli er IKKE nødvendigvis synlig. Man trenger ikke se en fysisk reaksjon, for reaksjonen kan foregå i det autonome nervesystemet: økt hjertefrekvens, blodtrykk, hormonutskillelse, svetteutskillelse, bloddirrigering osv. Og det kan gjøre mye med hodet til hunden din, selv om den ikke nødvendigvis går bananas foran øynene dine.

Habituering; "gradvis reduksjon i styrken på en respons som utløses gjentate ganger. Dersom responsen synker i styrke pga. perifere faktorer som adapsjon i sansereseptorer eller tretthet i musklaturen, er det ikke tale om responshabituering" (Harris, 1943).

Altså at hunden venner seg til noe, og ignorerer/reagerer mindre på noe den tidligere har reagert på. Dette er en refleks som er spesifikk, den produseres kun i den nervebanen som utgjør nettopp denne refleksen, i denne situasjonen. Har hunden habituert til støvsugerlyden, så vil den reagere like sterkt igjen på en annen, ukjent lyd, som aktiverer en annen nervebane.

Det motsatte er sensitisering. Ved en intens stimulus minsker ikke responsen, den øker. Det som imidlertid er verdt å merke seg er ikke at det må se slik ut at responsen blir sterkere og sterkere og sterkere, at kurven går rakt oppover. M. Davis utførte i 1972 et forsøk på rotter, der han usatte dem for 50 repetsjoner av en tone på 120dB over 30 sekunder, to dager på rad, i fire uker. Responsen ble sensitisert, rottene reagerte gradvis sterkere på lyden. Poenget mitt med dette forsøket er imidlertid hvordan kurvene for responsen til rottene ser ut. Den går bratt opp, bratt ned, bratt ned, ned, opp, opp, opp, osv. Man sier likevel at responsen er sesitivert, fordi responsen sammenlagt, altså desto lenger man kom, økte i styrke, selv om den innimellom falt. Altså inneholder både sensitisering og habituering hverandre- det er hvilken respons som er sterkest/opptrer oftest som avgjør resultatet (to-prosess teorien). Det er ingenting som sier at økningen må være dramatisk for at noe skal kalles en sensitisering, det skal kun være en økt respons over tid.

Sensitisering finner sted når en stimulus aktiverer state-systemet (Groves&Thompson). State-systemet omfatter ALLE nervebaner i sentralnervesystemet (SNS) som bestemmer det generelle reaksjonsnivået- i motsetning til habituering er sensitisering ikke-spesifikk. I praksis vil dette si at sensitisering vil øke responsen/reaksjonen på ALLE andre stimuli som blir presentert innenfor det tidsrommet man er sensitisert, altså så lenge SNS er i høyspenn.

Det vil si at om hunden din blir redd for et eller annet- så vil den i et gitt tidsrom (avhengig av styrken på reaksjonen) reagere på ALT, som kan tolkes som noe potensielt nagativt. Og senstitiserers responser på andre stimulus, så er runddansen igang..

Dette tror jeg forekommer oftere enn man tenker over. Feks. ved tordenvær og raketter, et angrep av en annen hund, bilkjøring osv. osv., hunder som man ikke nødvendigvis merker så mye på når det står på, men som blir redd for "tulleting" i etterkant, og generelt blir mer alert.

Så vil jeg leggge til at dette dreier seg om reflekser, som man ikke har kontroll over, eller kan "resonisere" og fjerne ved "sunn fornuft"- ikke du, og ikke hunden din. Man har som i forsøket til Davis "støkk-refleksen". Du vet, når noen kommer bak deg og sier "BØ!" og du skvetter skikkelig. Det er en refleks. Eller forsvarsrefleksen som kommer inn i bilder når det dannes assosiasjoner til flukt eller kamp (de fem F'er har jeg skrevet om tidligere). Utløses ved intense (nok) stimuli, og forsvarsreleksen habituerer dårlig, autonome responser er her tydelige: okt hjertefrekvens, innsnevring av blodårer osv. En stimulus som ikke er sterk nok til å utløse en forsvarsrefleks er orienterings refleksen, eller "hva er det-refleksen". Alle utenfor vår egen, eller hundens egen viljestyrke.

Kilder:
Svartdal/Flaten, Læringspsykologi. 4. utg.
Davis (1972), Differential retention of sensitization and habituation of the startle response in rat
Pavlov( 1927), Conditioned reflexes
Harris (1943) Habituary response decrecement in the intact organism










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

What's on Your mind? :-)