Jeg synes det er en ganske velkjent setning. Og jeg kan ikke la være å svirre tankene mine rundt den, for jeg blir ikke klok på den.
At
jeg trenger trening i å konkurrere, den ser jeg godt. Jeg trenger å føle på hvordan det er å bli kommandert, fungere i en pressituasjon, kjenne på nervene and so on. Fair enough.
Og så kan man så klart gå stevner der man fokuserer på andre ting enn å prestere så nærme reglementets beskrivelser som mulig, man kan kjøre en rak innkalling for å se om farten synker, hoppe over øvelser, eller belønne underveis. Da trener man jo, eller tester tidligere trening. Men aspektet med å vite at det er ting hunden mest sannsynlig ikke kommer til å mestre fordi den sjelden gjør det på trening, og så sette den i en konkurransesituasjon og kaller det for ringtrening, det begriper jeg ikke.
Hva sånn egentlig er det hunden lærer av det? At når vi skal konkurrere så blir ikke bare ting for vanskelige til at vi får dem til, og du får heller ingen belønning ved neste repetisjon som hjelp til å forstå hva jeg ønsker mer av? Du skal bare prøve på noe du ikke vet hvordan er, uten å få noe igjen? Hva sitter hunden igjen med egentlig? Hva ønsker jeg at hunden skal lære under min ringtrening? Hva ønsker jeg at hunden skal tenke når vi entrer ringen?
Jeg ønsker så klart en glad hund som vet hva den skal, og bare venter på å få lov til å gjøre det. Hvordan får jeg det til?
1. Jeg trener i nye, vanskelige miljøer. Med MASSE belønning! Hva ønsker jeg at hunden min skal tenke når vi kommer til et nytt sted, og entrer en fremmed bane? ÅÅÅÅÅH! Dette er GØYY! Hvordan gjør jeg det gøy? Gjennom å belønne. Nytt sted= enkle oppgaver og masse belønning. I hvert fall i hundens minnesbilde.
2. Jeg trener kjeder med stuff hunden kan bra. Når jeg går vil jeg at hunden skal tenke OMG dette blir SÅÅ bra, nå har jeg jobbet så lenge at dette kommer til å bli helt AMAZING! Jo lenger den går, jo bedre blir belønningen. Og hvordan gjør jeg det? Gjennom å gradvis gå lenger, og belønne tilsvarende huge.
3. Jeg kontratrener ikke gjennom å gå vanskelige kjeder, eller velge øvelser i kjedene som hunden med for stor sannsynlighet mislykkes i. Som jeg mistenker ofte ligger bak frasen "vi går bare for ringtreningen". Når det må skje et lite mirakel om skal hunden greie alle øvelsene, og dette miraklet skal skje samtidig som de skal gjøre alle på rad og uten belønning.
Jeg går ikke bare for treningens skyld, med øvelser jeg har liten tro på. Det betyr ikke at jeg ikke lærer selv, at jeg ikke gjør dumme ting og at ting aldri faller sammen, at hunden ikke kan nulle på fem øvelser, eller at jeg ikke bruker trenignsstevnene for hva det er verdt. Det betyr bare at jeg gjør så godt jeg kan på forhånd med treningen for at det skal fungere når jeg setter sammen kjeder. Jeg har kjørt kjedene før, jeg vet at hunden har utholdenhet, jeg vet at den takler miljøet og forstyrrelsene, og at dette ikke blir en for stor oppgave for hunden ifht. hva den kan prestere på trening. Et stevne er en veldig fin måte å finne ut hva som ikke sitter i en kjede. For en ting er å trene momenter, og hele øvelser, en helt annen er å gjøre neseprøven etter å ha gjort åtte andre øvelser først. Men en enda bedre måte å finne ut av hvordan ting funker i en kjede er å bare gå den kjeden! Joda, man kan også putte på forstyrrelser, kommandering, lange transporter, ventetid og hva man nå kan møte på in the real deal. Hvorfor utsette konkurransesituasjonen, der du etter hvert vil gjøre det bra, for dårlige erfaringer av vanskelige oppgaver, lange program, ekstingsjonsburst, mislykkethet og ingen belønning? Finn at av det, og styrk svakhetene fremfor å kjøre hunden mer og mer overbevist om at neseprøve etter 8 øvelser er umulig. Først må
momentet funke. Så må
øvelsen, (en liten kjede) funke.
SÅ kan man begynne å kjede så smått sammen øvelser som funker. Til slutt øker man vanskelighetsgraden gradvis, gjennom lengre kjeder, og svakere øvelser, miljø, forstyrrelser osv. Og DA, da kan man tenke konkurranse.
Foto: Maren Teien
