Søk i denne bloggen

torsdag 19. juni 2014

Perspektiver!

Jeg har fått den beste tankevekkeren på lenge i dag, av min egen Valpis. Jeg husker mitt første møte med et organisert hundemiljø. Hun som var høyest oppe konkurrerte LP3, og det var big shit altså. For meg i hvert fall. Når jeg etter hvert ramlet over noen eliteekvipasjer, og endatil lydighetschampioner, for ikke å snakke om når noen faktisk kom med i rekruttroppen- WOW altså. Det føltes så stort, så seriøst, så alvorlig. Laaangt der oppe.

Nå har jeg bare hoppet i det, og tenkt at det er det du ikke gjør du angrer på- vi har bare kjørt på. Og det har gått ganske greit! I dag har vi trent inn "rull rundt". Elitehunden min, som 12 måneder gammel kom med i den beryktede rekruttroppen, som etter resultatlista på NM er nummer 32 i Norge- med to uheldige nuller- vet du hva? Den rull rundten er det vanskeligste vi har gjort på lenge. Så mye vi måtte tenke og konsentrere oss, oioioi, hardt arbeid! Veldig gøy så klart, men etter en liten økt ligger han rett ut og snortsover.

Og det slår meg. Det er VI som gjør det vanskellig, ved å lage meg forestillinger om at noe er vanskelig? Hunden har ingen formeninger om det er VM eller uoffisielt treningsstevne, den har ingen formening om du trener med de beste i landet eller demonstrerer noe på nybegynnerkurs. Han synes det var vanskelig med rull rundt han, ikke fellesdekk eller apportdirrigering. Piece of cake! Kom igjen med en rull rundt... Så banalt? Det "enhver" familiehund kan, er vanskelig, mens eliteøvelsene med smashimg momenter er whatever liksom? Kult. Dødskult. En vet det jo så klart. Sånn innerst inne. Men i dag fikk jeg det skrevet med store bokstaver og gul markering. Det er JEG som lager begrensninger. Ikke hunden. Ikke i det hele tatt. Selvkontroll, bevisst styring av egen mentalitet- I LOVE YOU!

1 kommentar:

  1. For et fint innlegg:) Og jeg kjenner meg veldig igjen. Å lære mine å gå opp i en kasse var supervanskelig:p

    SvarSlett

What's on Your mind? :-)