Søk i denne bloggen

onsdag 16. mars 2016

Feil, eller ikke?

På facebook har en artikkel om feiling eller ikke feiling av hunder fått mye oppmerskomhet og mange delinger. Jeg stiller noen store spørsmål ved den. Jeg er superglad i ny forskning, og jeg elsker å holde meg oppdatert på alt det spennende flinke folk rundt om i verden finner ut av. Men jeg er svært kritisk til mine kilder, og det oppfordrer jeg alle som skal benytte den nyervervede kunnskapen i sitt undervisningsarbeid å være.

Det første som slår meg er at innholdet i artikkelen ikke stemmer overens med mine observasjoner som trener. Jeg slår opp Psychology Today som har postet artikkelen og denne er ikke listet som et vitenskapelig publiseringsverktøy , noe som gjør meg enda mer kritisk. Her er det noen som synser, og som ikke backer opp synsingen med forskning.

Forfatteren forteller om samtaler med Skinner, og jeg kjenner at jeg ble kjempemisunnelig! For en mulighet! Men etter å ha lest artikkelen så føler jeg at noe skurrer.

Jeg leser: Every time you reward an animal for doing the correct thing you strengthen that response and make it more likely that it will occur again. But signalling to an animal that it is wrong makes that very signal a kind of punisher. And the truth is that animals want to avoid anything associated with any situation where they might get punished.

Eller på norsk: Hver gang du belønner et dyr for å gjøre riktig styrker du den responsen og gjør det mer sannsynlig at det vil skje igjen. Men å signalisere til et dyr at det er feil gjør dette signalet til en slags straff. (Så langt er vi helt på lag, jeg og Skinner). Sannheten er at dyr vil unngå alt som er assosiert til hvilken som helst situasjon hvor de kanskje vil bli straffet.

Men den siste linjen blir vanskelig for meg. Et feilsignal er ikke en positiv straff, den er en negativ straff. Akkurat som det er å stoppe når hunden drar i båndet. Vil hunden slutte å gå på tur fordi den blir negativt straffet? Vil jeg, når jeg får bot fordi jeg kjører for fort eller uten bilbelte- slutte å kjøre bil? Eller blir atferden "kjøre for fort" eller "kjøre uten bilbelte" straffet? Om jeg hadde tygget tyggis samtidig, hadde det vært sånn at det hadde vært mindre sannsynlig at jeg tygget tyggis i fremtiden, siden jeg fikk bot når jeg gjorde det? Er det sannsynlig at hunden vil skygge unna en treningssituasjon fordi den blir negativt straffet for enkelte atferder i den treningen?

Det å skille mellom positiv og negativ straff er essensielt. Veldig essensielt. Det å forstå HVA som blir negativt straffet er også essensielt når man feiler hunden. Det gjør den IKKE før den har vært med på leken en stund.

Det man gjør med en hund som ikke har forstått spillereglene for feilsignal er som i alle andre tilfeller: en spasertur på ekstinsjonsburst-kurven. "Nei, det virker ikke, hunden tilbyr bare andre, ting" eller "hunden ble bare helt banans og klarte ikke noe". Så klart. Det er nettopp hva ekstingsjonsburst-kurven ER. Feiling er ikke magisk, feiling er en negativ straff.


Reglene er som følger: BELØNNINGEN MÅ VÆRE MER VERDT ENN ARBEIDET.


Så enkelt som det. Er hunden villig til å hoppe 31 ganger over hinderet for en kong så kan du feile 30 og belønne 1. Dette ser man også i forsøk hvor man ber duer hakke for mat. Grensen deres går der hvor arbeidet koster mer kalorier enn belønningen. Fantastisk, hva? Så, hva er din hund villig til å gjøre for belønningene dine? Moralen er- vi skal ikke belønne EN riktig utførelse av atferden, vi skal også i den ene riktige betale for innsatsen i de foregående forsøkene. Jeg har observert 49 feilinger av 50 forsøk på malle. Dette reflekterer hundens verdi i belønningen, og har så klart sammenheng med hvor mye arbeid en utørelse koster. Jeg tror ikke den samme hunden hadde løpt 49 kilometer med rundering på 1 figurant. Er du i grenseland hva feilinger og kvalitet på belønning angår så se etter utsatte starter. Begynner hunden din å drøye ut før den begynner å tilby igjen etter å ha fått belønning er du på grensen. Alt henger sammen. Er hunden trett koster utførelsen mer enn den gjorde da den ikke var trett. Derfor holder kanskje ikke samme belønningen på slutten av timen som på begynnelsen av timen. En trett hund har kanskje ikke superlyst til å leke enda mer? Utførelse henger alltid sammen men forventning om konsekvens. Og hvis hunden forventer a eller b, hvor mye frister det på denne repetisjonen, og hvor sannsynlig er det at det faktisk kommer noe? Dette er matematikk- som man som hundetrener må ha følelse for om man skal feile. Følelse er kanskje ikke et godt ord å bruke, men jeg bruker det likevel. For regnestykkene blir annerledes for hver treningssituasjon, og ikke minst hver repetisjon. Og det er kunsten å oppfatte hva det er som gjør at regnestykket blir annereledes her og nå som avgjør om du får riktig svar på regnestykket ditt. Her kommer dagsform, interesse av den gitte belønning, temperatur, sult, tørst, forstyrrelser, forventinger osv osv osv inn i bildet. Har lyst til å legge på fem osv. ekstra, men jeg tror budskapet er formidlet. Henger dere på så langt?


Man kan bruke feilingen til å oppnå to ting: kjøre hunden opp og få mer intensitet og fart i en atferd ( man belønner på vei opp i eksingsjonsbursten og skaper en klassisk betinging mellom stress og signal) eller man kan kjøre hunden ned i aktivitetsnivå fordi man har feilet så mange ganger at hunden begynner å gi opp. Å balansere her, å klare å se at hunden daler- men ikke kjøre det så langt at hunde faktisk snur ryggen til og går krever to ting. En hundetrener som er svært god til å lese hund, og en hund som faktisk har arbeidsevner som tillater den å prøve igjen når ting butter imot. Det er slettes ikke alle hunde man vil ha fremgang av å feile.


Jeg har som følge av disse observasjonene to feilsignaler. Den ene får hunden min til å øke i stress og gire seg opp- ergo får jeg mer intensitet neste repetisjon, og en hvor hunden daler sporenstreks. I likhet med at den ringkloke hunden kan dale så fort den kjenner igjen konkurransesituasjonen kan den dale på signal. Prosessen er nøyaktig den samme, forskjellen ligger kun i hva det er som gjør at de oppfatter at her er det ingen belønning å hente. En lyd i øret, eller synet av ringbånd? Same, same, but different.


I begynnelsen kjører man gjerne feilsignal på ting hvor man vet man vil få noe å belønne dersom hunden bare hadde vært to hakk mindre stressa. Søket i neseprøven for eksempel, i brytingen mellom kriteriene "høy fart ut" og "rolig søk". I begynnelsen blir det nemlig gjerne "høy fart ut og og søke så pinnene spruter". Eller at hunden bryter kontakt fordi det kastes ball. I situasjoner hvor ting ikke fungerer fordi hunden min kjører for høyt regulerer jeg med nedadgående feilsignal. I situasjoner hvor jeg vil sprite opp ting fordi hunden min ikke er høy nok, for eksempel der jeg vil at hunden skal løpe ENDA fortere til ruta neste gang, så feiler jeg med signalet jeg bruker på oppadgående frustasjonskurve.


Jeg opplever at dette virker i praksis, men jeg ser at noen kanskje vil stille seg etiske spørsmål om hvorvidt det er greit å bevisst utsette hunden for frustrasjon i treningen. Jeg tenker at kan man lære hunden å gå pent i bånd så kan man også lære den feilsignaler.

For så fort hunden har forstått reglene omkring feil og hva de betyr, når du har fått en feilinsklok hund - så opplever jeg i praksis at jeg bare behøver å feile EN gang for å få endring i en allerede etablert atferd.

Kanskje noen vil dele tanker om feiling og hva det gjør og ikke? :-)
 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

What's on Your mind? :-)