Søk i denne bloggen

onsdag 25. april 2018

Lydighetsvalpens ABC- mine favoritt konsepter

En ting er sikkert, jeg har alltid trent hund, blogget og holdt kurs fordi jeg har syntes det har vært utrolig moro og givende. Den dagen det ikke var gøy- da la jeg hund på hylla. For godt tenkte jeg lenge, men en dag bare boblet hundetreneren i meg til overflaten og lot seg ikke styre. Det ER SÅ GØY å trene hund! Eller rettere sagt, å ha fremgang i hundetreningen. For hjelpes så frustrert en kan bli når ting ikke fungerer, det å kalle møkka-treningene gøy er vel kanskje ikke helt innafor.. Nå er det jammen meg liv i hundetreneren, og det blåser også liv i bloggeren. Det er et ordtak som går i denne duren; det hjertet er fullt med renner munnen over med. For tiden er det VALPETRENING!

Hvordan lager man egentlig en lydighets hund? Hvor begynner man, på en lang reise mot 320 kontrollerte poeng? Dette innlegget handler ikke om renslighetstrening, hverdagsinnkalling, lekutvikling eller sosialisering. Vi vet alle at dette er opplagt, tidkrevende og nødvendig jobb når det nye familiemedlemmet kommer i hus. Dette handler mer om hva du velger å bruke måltidene på. ;-)

Det er mye som skal i boks. Hva en velger å begynne med er kanskje ikke så nøye- valpen skal lære å lære. Noe av det første jeg begynner med er gjerne interesse for en kasse, for å lage en utgangsstilling, innsitt, posisjons-awareness bakpartskontroll ved venstre marsj og rygging. Det er ikke rent lite en får ut av den kassa! Alle valpene jeg har trent begynner litt somlende med interesse for kassa, de lærer på veien at klikket betyr at belønning kommer, og når de skjønner det, at det er de som kan kontrollere herligheten, da setter de plutselig inn et fantastisk engasjement, og derfra går det i 110. Jeg liker også tanken på at utgangsstilling er det hunden min har kunnet aller lengst her i livet, faktisk nesten hele livet. Det er ingen dårlig default atferd å ha i ryggmargen.

Det er vanlig å tenke at man ønsker en hoppende glad hund, masse intensitet og symptomatisk begeistring når de lukter lunta av trening. Og jeg er helt enig i at det er det som ser best ut som sluttresultat; en hund med hevet hale og forventningsfulle øyne som svever gjennom programmet med brå bevegelser og ekstrem grad av presisjon. Det er ikke en sideforflytning eller vending som ikke er trent i detalj! Men å kjøre full rulle med valpen hele tiden- det har jeg funnet uhensiktsmessig. Det har blitt enda klarere for meg nå som jeg har valp som er mer intens enn noen av de forrige. Det å benytte seg av at valpen er søvnig, at den begynner å bli god og mett, at den er sliten. Man kan kanskje få litt latens tid- men gud bedre, de tenker seg så godt om at feil blir det ytterst få av. De kaster ikke bort en kalori mer enn de må i et slikt modus. Hvor lett er det å trene frysmarkering med en hund med fyr i ræva? Bli? Noe som helst med presisjon? Lydighetstrening i min regi innebærer ALLTID betaling for jobben (in the end at least), frivillig atferd (jeg ber ikke hunden om noe i lydighetstrening, den ber meg!) og GLADE hunder. Men en mett og sliten hund trenger ikke være mindre positiv trening, eller mindre lykkelig av den grunn. Det er bare veldig mye mer hensiktsmessig å bruke visse modus til en viss trening, og det er ikke dumt å skape et minnesbilde av dette moduset tidlig. Særlig når en ser tendenser til at valpen har litt vel mye sprut. Har du en hund som er vanskelig å gire opp og få til å juble så er det så klart ikke dette avsnittet du skal ta med deg videre- vi må jobbe "mot" genetikken. Er hunden lav så må den jobbes mer opp, og omvendt. Jeg innbiller meg faktisk at de fleste som er nerdete nok til å følge med her har en interesse som gjør at de har skaffet seg lett motiverte hunder. Hunder som ligger et eller annet sted mellom "må dras litt opp" og "må dempes litt". Så gjør en tilsvarende mye trening på det området hunden ikke er naturlig sterk. Og det at de fleste sportshundene ligger ganske balansert og ikke er ekstreme til noen av skalaens ender, det gjør at de kan både jobbes opp og ned til en eller annen grad- som nettopp er det et lydighetsprogram består av. Full fart- og fullstendig ro, av og på, på sekundet.

En annen greie jeg får med på kjøpet ved å kjøre liiiitt for lange økter, og får en liiiitt for sliten valp- det er at den slapper av når den kan. Og det er når jeg putter den i buret etterpå. Buret, hvor den skal ligge i dagesvis på internasjonale utstillinger med ventetid lang som et vondt år før det er din tur. Å ha en hund som slapper av i en slik setting er gull. Det er en grunnferdighet om man kan kalle det noe slikt, som jeg gjerne vil ha inn tidlig. Man kan kanskje ikke holde på konsentrasjonen oppe på frivillig atferd, mett mage og slitne ben så lenge at valpen blir så sliten at den kollapser i det den treffer buret. Men å trene sliten, og deretter være i omgivelsene så lenge at valpen virkelig er sliten- det er innafor. Det gjelder uansett om valpen viser at den er sliten, eller om den blir spinnvill av å være sliten. Tinka er av sistnevnte sort så langt, og det er nesten komisk å se hvordan hun går fra å være tazmansk djevelrotte til å flate ut i det buret blir lukket.

Så fort valpen snurrer på kassa så er jeg godt fornøyd. Valpen har lært at vi kommuniserer, og at dens egen atferd er utløser for belønning. Så nå er det bare å finne ut hva som løser ut alt det gode her i verden! På tide å bli kreativ. Å trene på en ting kan fort bli kjedelig- jeg ser at jeg kan kjøre mye lenger sammenhengende økter der atferdene blir variert (miljøsignalene må være tydelige i disse settingene, ikke ren frishaping som bare blir dårlig gjort i en og samme økt). Ikke glem kontakt/fokus, helt fra den spede start på kassen. Dette settes på sår fort som bare mulig, og jeg bruker gjerne strategisk beløning her siden de ikke skjønner bæret og er så ferske når de aldri har gjort noe før. Fot ER fokus, man skal ikke gå et eneste skritt uten fokus og ikke reagere. Fot = Fokus! Alltid!

Ganske på løpende bånd kommer det flere grunnferdigheter på plass. Frysmarkering (ypperlig med litt nedpå valper). Dette er hva hele neseprøven min bygger videre på, og frysmarkeringen går over på pinne så raskt det er bra nok. Derfra til å selektere blant flere er det piece of cake, og jeg får ingen tygg, ingen frustrajson som fører til sprutende pinner.

Omvendt lokking: denne er stor og brukende til så veldig mye: denne vil jeg ha BRA. Denne skal ikke være en kvalitetssikring, den skal ikke være vanskelig i det hele tatt; den skal være en hjelp- som er bare litt bedre enn vanlig lokking. Omvendt lokking betyr ganske enkelt FRYS! Om det er i luften i hoppet/hoppstå (som blir til innkalling med stå), om det er med apporten i munnen (hold og ikke tygg), om det er ved bli-trening, om det er ved posisjoner under marsj... Denne kan brukes til så utrolig mye, denne vil jeg ha i orden. Hunden skal fryse momentant i posisjon, og ikke bevege en muskel. Det som blir veldig enkelt er at ved feil, tygg, labber, forflytning- så FORSVINNER godisen eller leken i handa mi. Gjerne bare en brøkdel av et sekund (tenk, det er mer enn nok, å putte belønning i lomma og bikkja i bur har lite med feiling å gjøre), men jeg fikk markert at det skjedde noe som førte til at belønningen kom bittelitt lenger unna. Den kan brukes rett foran nesa, eller på 20 meter om hunden flytter en labb- omvendt lokking er et tydelig kroppsspråk, og det betyr det samme uansett hvor langt unna du står. Å dra frem omvendt lokking på godt trent hund som for eksempel skulle ta et tygg, blir en påminner og får hunden i riktig modus på et blunk.

Labb på target: hva kan denne ikke brukes til? Brukes til fremadsending til intet, evt. til ruta, som evt. target for momenter i innkalling eller som "fot-låser" i avstanden. En target er også et slikt vektøy som gir deg mange valgmuligheter. Og det liker vi!

Holde fast: gjerne i kombinasjon med en badass omvendt lokking, men det er lenger opp på ferdighetsstigen. Bare det å skjønne at man får belønning for å holde i munnen, plukke opp. Her tenker jeg, ihvertfall med den typen hund jeg liker å trene: apport er ikke bare full rulle og hals over hodet. Apport er holde fast. Apport er å klare å være kald nok i hodet til at de velger riktig side på dirigeringa. Det er å ikke løpe så fort at de glipper apporten i opptaket, og sklir forbi. Det skal være ryddig- både å se på og mellom ørene på hunden. Og så skrur man bare opp tempoet og holder på tempokriterier (OG detaljkriterier) når detaljene først er på plass. Mine hunder har aldri vært noe problem å sette fart på: men det er vanskeligere å være presis og få med seg detaljene når hjernen går i 110. Jeg vil ha presisjon først, og deretter fart. Jeg opplever at i et roligere modus så får de faktisk med seg mer av atferd-konsekvens, de blir mer bevisst på hva de egentlig gjør, enn når de er veldig høye. Har du en hund som har vanskelig for fart og intensitet (og da mener jeg vanskelig, kan du dra opp hunden så den blir tullete så har du verktøyet du trener, har du det ikke bør du vurdere å trene apporten med høyere intensitet i stedet), er dette nok en gang et avsnitt du bør vurdere hvovidt passer for deg. Det er lykken med hundetrening: så mange individer, så mange verktøy! Å finne den beste matchen er det som gjør en god hundetrener.

Løpe rundt: er noe lydighetshunden gjør igjen og igjen. De løper rundt kjegler, eller kanskje til, på target. Jeg er ikke glad i å bruke kjeglene i seg selv som "til-target" (fordi de sakker for tidlig og gjerne stikker frem/ned nesa), ei heller target (fordi det er en omvei) men at kjegla er en gjenstand de skal gå ut i fra (den er der jo alltid!) og løpe rundt- så de ikke sakker av men er på vei videre. I sirkus er jo dette åpenbart. Det som er fint med denne er at du fort kan få på avstand, du kan jobbe med valpen langt unna deg og ikke bare inntil deg. En tommelfingerregel er å aldri legge press på ut-øvelsene før en har gira hunden opp på dem. Å la dem løpe ut og kanskje kjenne på noe "ekkelt" der ute legger en demper på moroa. Det er ikke bare bare å både løpe fort OG tenke! Så hvis de lærer å tenke og forstå først, og deretter kan man skru på galskapen- når den verste tenkinga er unnagjort. Det jeg legger på med en gang er signaler/cues, halsbåndtak og lyd som bringer hunden rett i riktig modus. Veldig kjekt å ha når hunden sitter i utgangsstilling i konurranseringen, en liten lyd før øvelsen starter, og hunden sitter som en spent fiolin, klar for å spurte av sted. Jeg opplever også at cues demper gjeting på borderene.

Et av mine heteste valpetreningstips er å IKKE GLEMME KJEDENE! Det er jo det hunden din skal bli rå på? Det er ikke det siste du skal trene før start, jo før du starter jo bedre. Detaljer er en ting, men oppgaven dens blir å jobbe lenge, sammenhengende. Tinkas første var to skritt fot og en venstrevending. Det trenger ikke være komplisert og voldsomt! Det skal bare være vellykket. No pressure!

Et annet undervurdert prinsipp som blir mye syndet mot: IKKE belønn på slutten av øvelsene! Dette er noe du gjør under innlæring når du kjeder sammen øvelsene, men det slutter du med så fort det sitter sånn tålig. Det er bare du som vet når poengberegningen slutter og begynner, ikke hunden. Belønningspunkter, altså forventning til enkelte steder, som avlevering etter apporten, holdt etter ruta osv. er ris til egen bak, og regelrett negativ straff til hunden din i konkurranseringen. "JIPPI nå kommer belønningen" "Å nei, det gjorde den visst ikke... sukk". Gang den tanken med 10 øvelser i løpet av et program så har du en ganske effektiv avlæring av at det er kult å konkurrere ihvertfall.

Det er ikke sånn at noe ALLTID må være sånn, eller sånn. Atferd, og aktivitetsnivå er ikke statisk, og det er veldig lett å påvirke. Litt misfornøyd med at hunden travet ut til ruta i dag- men den hadde tross alt en times løpetur og seks lydighetsøkter før i dag. Det er ikke sånn at jeg da har ødelagt ruta. Den er antagelig like fin igjen i morgen- men jeg vet at jeg mangler fartskriterier. Og de må på plass før jeg kan vente at hunden skal ligge tre timer på fly, to døgn på hotell og deretter løpe raskt til ruta som siste øvelse i VM i 30 varmegrader. Moralen er, når ting går dårligere enn hva du hadde forventet- så er det bare å fikse på det!

Valpetrening skal være MORO. Her er det høye hyl, vill leking av en engasjert fører, og HØY belønningsfrekvens som gjelder. Vipps. Med disse grunnferdighetene som er mine favoritter har vi plutselig verktøy til å trene veldig mange momenter og øvelser. Et kjempegrunnlag for lydighetshunden!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

What's on Your mind? :-)