Jeg har trent verdens smarteste hund.

Denne bikkja er virkelig noe for seg selv. En amstaff på 12 år. Ikke klikkertrent. Eller trent i det hele tatt, helt ærlig.

Han klødde seg litt i hodet. Var villig til å gå gjennom ild og vann for godbiten. Hva skulle han finne på? Og gjett om han fant på. Jeg lo så jeg var helt krokete, for ei fantastisk bikkje! Og egentlig burde jeg nok hatt litt mer fokus på å trene, men jeg ble så henført av denne oppfinnsomme, sprudlende saken som sjarmerte meg totalt i senk. Jeg husker ikke engang hva det var vi skulle trene på i utgangspunktet. Totalt oppslukt og revet med.

Så stod jeg der og gliste, og var alt annet enn en seriøs hundetrener. Da fikk bikkja nok. Han tok saken i egne hender.

Har dere noen gang sett en amstaff i kjeften? Se for deg en vanlig fotball. Som du skjærer over på midten så den bare henger løst sammen, med en halv ball på hver side. Og så setter du på masse tenner. Lange tenner. Store tenner. Imponerende tenner.

Den. DEN kjeften kom han med, på vidt gap, som en krokodille på speed eller noe annet hensides kjapt noe. Jeg er sikker på at jeg husker drøvelen hans. Med et giga-byks kom han mot meg, nå hadde han fått nok, tålmodigheten med denne ertingen var slutt!

30 kilo muskler med tenner hiver seg over handa mi, og klapper igjen. Ettersom jeg husker tror jeg nesten den var i til skulderen. Det var egentlig såvidt hodet mitt stakk ut.

"KLIKK!" Bikkja lander i sitt. Har et svært tilfreds uttrykk, forventningen lyser av øynene hans. Jeg titter sjokkert på handa mi og lurte på om jeg hadde oppfattet riktig. Joda. Fremdeles med klikker i. Ikke et merke. Jammen så fikk han meg til å klikke. Om enn på sin egen måte.

Jeg skal aldri glemme dagens hundetrening! :-)