søndag 11. november 2012

Ahrg, hunden min faller ut under forstyrrelser!

Når jeg sier ordet "refleks", hva tenker du da? Tenker du på benet som spretter ut om noen slår deg med en hammer rett nedenfor kneet, eller på Pavlovs hunder som siklet når de hørte lyden av metronomen? Faktum er ihvertfall at vi har en rekke refleker- og jeg vil skrive noen ord om et par her, for å forhåpentligvis skape noen nye syn på forstyrrelsestrening.

At du skvetter til når noen kommer bak deg i mørket og sier BØ vet du nok godt. Visste du at det er en refleks? Den kalles støkk-refleksen (startle). Og du KAN ikke la være å skvette ved hjelp av vilje eller fornuft, om en sterk nok, og uventet stimulus opptrer. Vet du OM at noen kommer snikende bak deg for å si bø, så skvetter du så klart ikke.

En litt mindre stimulus, eller påvirkning, vil utløse en annen releks: orienteringsrefleksen, eller som Pavlov kalte den: hva-er-det-refleksen. Der en høy lyd vil utløse en støkkrefleks, eller en forsvarsrefleks (respons som utløses av de sterkeste stimuli), vil en svakere lyd (eller annen påvirkning)  utløse orienteringsrefleksen. Hører du noen hyle, en bilkollisjon ikke så langt unna osv. vil du vende hodet mot lyden og orientere deg: hva er dette?

Jeg husker jeg gikk på et shoppingsenter, hvor jeg egentlig visste at de holdt på å utvide. Jeg ante fred og ingen fare, tuslet rundt med barnevogn og koste meg, og plutselig ble det fyrt av ei salve med sprengladning rett bak en yttervegg, akkurat der jeg befant meg. Det ristet i bygget, folk rundt meg hylte. Jeg kjente derimot at blodet frøs til is (innsnevring av blodårer), jeg tenkte tanken "terror" (jepp, det var da det stod på som verst), og jeg beveget meg så raskt jeg kunne mot utgangen, samtidig som jeg ikke ville løpe- for å ikke utløse løping blant alle de andre menneskene rundt meg, som ble stående og stirre mot stedet det smalt. Jeg er treg, og med barnevogn ville jeg havne langt bak i rekka. Alt dette for gjennom hodet mitt, og jeg hadde allerede gått mange radige steg mot utgangen, bort fra smellet før jeg innså hva jeg holdt på med, og at det var bygningsarbeid. Hvorfor min forsvarsrefleks ble utløst, mens andre tilsynelatende holdt seg på støkk og orienteringsreflekser vet jeg ikke, kanskje fordi jeg var nærmest og opplevde høyest lyd, eller kanskje jeg har lavere terskel for å utløse forsvarsrefleksen? For hvilke stimuli som vil utlsøe hvilke reflekser, det er individuelt. Men uansett- wow! Tenk at jeg, jeg, innehar slike fantastisk egoistiske (la meg og mine komme frem til utgangen før alle andre, ikke la meg vise dem at det er verdt å løpe) livsreddende reflekser? For det er det det bunner i: å redde seg selv og sine gener fra harme. Skal du klare det, må du følge med på hva som skjer rundt deg. Og viktigst av alt: dette foregår helt uten din vilje involvert- dette er en refleks, helt på linje med at du vil blunke om noen blåser på øyet ditt, og at pupillen trekker seg sammen om du lyser mot den.

Dere ser kanskje allerede nå hvor jeg vil hen? Jeg går jeg fvf med hunden min. Og hun faller ut.Ser på noe, og henter seg inn igjen. Faller ut igjen, og henter seg inn igjen. Forstyrrelsene er for store sier vi, vi må øke på avstanden. Jaha? Så øker vi på avstanden, og det er da vi ser forskjellen på en hund som bare har mer interesse i forstyrrelsene/for liten verdi i treningen, og en som virkelig blir forstyrret og får reflekser utløst: klarer hunden oppgaven med tilstrekkelig avstand? Eller er den like interessert i å bort og leke med de andre hundene, eller lukte på de gode flekkene, eller what ever hunden vil annet enn å ha fokus på deg/forsterkerene dine?

Naturen er fantastisk, ikke bare har vi disse livreddende refleksene som sørger for at vi reagerer, men når vi utsettes for tilstrekkelig mengde av dette stimuluset som utløser refleksen- bjeffing? Raske bevegelser? Pipeball? Så habituerer vi- vi venner oss til stimulusen, fordi vi lærer at den ikke har noe å si for oss og vår velferd, stimulusen blir nøytral. Hvor genialt! Begynner vi nær stimuluset, og overskrider grensen for utløsing av refleksen (hvilken det nå er snakk om) med god margin vil tiden vi trenger for å habituere øke drastisk. Holder vi avstanden der hunden har lett for å overse, og oppfatte stimulusen som "bakgrunnsstøy" vil den habituere raskere, og vi kan stadig minske på avstanden, og dermed øke styrken på de refleksutløsende stimului.

Urettferdigheten i å trene forstyrrelsestrening ved hjelp av negativ forsterkning er slående- tenk om noen hadde slått deg hver gang du skvatt av noen snek seg opp bak deg og sa BØ. Du vil til slutt habituere til BØ (om du så ikke hadde koplet BØ med slag og blitt enda reddere av..). Og "treningen" blir tilsynelatende virkningsfull. Men du verden så mye greiere det hadde vært å ikke straffet, når man så oppnår samme resultatet på samme tid med å la være?

En artig observasjon fikk jeg fra Ree Park der jeg var med og trene bla. løver med Canisgjengen. Den lyden de lager er IKKE gjengitt korrekt på TV (med god grunn). De får luften til å dirre, som en DIGER bass du stikker hodet inn i, og det er nesten uten å lage lyd i det hele tatt, bare ved å kosemale litt. Når det så kommer et ekstingsjonsburst, eller de blir forbanna fordi du somler og mister kjøttbiten som skal inn etter å ha klikket, og du bøyer deg ned for å plukke opp, og du får rett inn i øret: BRØØØØØØØØØL!!!!! sammen med en schwær pote som smelles i gitteret med et brak.. Da skvetter man altså. Shit, skal love at jeg gjorde det. Og så habituerer man, noen sensitiserte til brølene og ble så sjelvene at de ikke fikk ting til,, mens dyrepasseren som hadde vært der i mange år bare lo av oss alle sammen. Han skvatt ikke EN gang som jeg kunne se. Det er SÅ KULT å ha teorien jeg har beskrevet over i bakhodet, når man får observere settinger som dette, dette er nemlig hvordan verden henger sammen!











4 kommentarer:

  1. Veldig bra innlegg. Liker og følger med i bloggen din, du skriver bra og forstålig. Takk

    SvarSlett
  2. Så spennende det må ha vært å trene løver! Jeg må bare si jeg elsker bloggen din! Vi har nettopp fått hund, så vi er i full gang med treningen. Når jeg blir demotivert hjelper det å lese om folk som er flinke! Skulle ønske canis skoler fantes her (bor i england).

    SvarSlett
    Svar
    1. det var superspennende! :-p så moro at du liker bloggen, det er sånne tilbakemeldinger som gir meg motivasjon! nå har nettet vært på bærtur ganske lenge, har blitt lovet at det skal opp i dag, så får vi se når jeg får til å skrive igjen. lange innlegg fra telefonen er jeg ikke så gem på :-p bare å samle en gjeng, så er det jo bare å høre med instruktører man liker om h*n kunne tenke seg å komme og holde et helgekurs vel?. :-)

      Slett

Legg gjerne igjen en tilbakemelding!