torsdag 1. januar 2015

The greatest of them all- tanker om innlæring av fot


The greatest of them all…!

 
Vi snakker så klart om foten. Den vil bli bedømt igjen og igjen gjennom programmet, og kan om den er dårlig gi mange minuspoeng. Jo flere poeng en øvelse kan gi eller ta fra meg, desto mer jobb vil jeg legge i den øvelsen. Hopp over hinder LP2 og tannvis LP1 er ganske ubetydelige om man sikter på elite, og er eksempler på øvelser jeg ikke vil disponere for mye treningstid til. Men foten, fra LP1 til elite, den kommer til å følge meg, og bety mer og mer mer ettersom vi avanserer i klassene. I elite blir foten bedømt i fot, Z, ruta og det gjør også noe med førsteinntrykket og helhetsinntrykket når man bruker fot som transporter og i innganger.

Først av alt ser jeg på hunden foran meg. Alle hunder kommer med en genpakke, og det er den vi må gå ut i fra når vi skal belønne. Har jeg en kvikk hund som lett stresser og kaver, eller en treg hund med store, langsomme steg? Det er dette som forteller meg hvordan jeg skal belønne- som igjen bestemmer hvilket aktivitetsnivå jeg ender opp med. Er hunden heit bør jeg kanskje tenke på tørrforkuler og rolige hviske-belønninger, er den treg gasser jeg på med leker og aktive belønninger.

Foten er en sammensatt øvelse. Man skal konsentrere seg lenge, uten å kjøre så høyt at det blir rotete. Den består av fullstendig ro, og den består av kjappe bevegelser i helomvendingene, der hunden som gå på min utside må raske på for å henge med når jeg snurrer rundt på flekken. Gasse på-roe ned. Det er kanskje noe av grunnen til at mange synes at fot er vrient. Men det er det egentlig ikke! Ikke hvis man deler alt i små nok biter, og gir hunden usynlige men lovlige kommandoer som forteller den hva den skal gjøre, og aller viktigst, som setter et minnesbilde av et aktivitetsnivå i den.

Trinn 1: Bakpartskontroll på kasse! Jeg ELSKER den metoden. Kanskje det er fordi at det har blitt noen ganger nå hvor det er det aller første jeg starter med valpen, og jeg får se så mange lyspærer skinne på så kort tid. Både «klikk=belønning», «først gjøre så få», og ikke minst «det er noe med den kassa!» Og det er allerede før man har kommet noen vei på foten. Uansett så synes jeg kassemetoden er uovertruffen. Man går i butikken for å handle utgangsstilling, og med på kjøpet får man bevissthet at det finnes en bakende, og ikke minst kontroll på den, venstrevendinger og innganger. Bargain!

Dette regner jeg med er gammelt nytt for de fleste. Jeg skal ikke gå gjennom trinn for trinn hvordan man lærer inn bakpartskontroll på kasse, det finnes det nok av andre videoer og blogger om. Men det er noen ting mange glemmer å nevne når man snakker om dette. Det man skal tenke på allerede ved kassen er hvordan man plasserer bena, og at hunden, når den har snurret, ender opp i den posisjonen man ønsker å ha i foten. Står man for langt bak, så får hunden et minnesbilde av å være for langt foran, man belønner hundre ganger for det- og vips er man inne på noe man må avlære igjen. Just do it right the first time! Over til det med å plassere bena. Jeg tar et skritt hver gang jeg skal gå til en ny side av kassen. Og senere i fotarbeidet er det NØYAKTIG slik jeg setter foten min når jeg tar venstrevendinger. Hva gjør jeg? Jo, måten jeg setter foten på blir et signal til hunden min om å skru på bakparten. Og få lekre venstrevendinger med bakpartskontroll! Det er ikke bare nok å få hunden til å bevege seg riktig, tenk at dette skal følge hunden videre i øvelsen fot. Mange treningsøkter spart! Det er ikke så nøye hvordan du setter beina, det aller viktigste er at du gjør det likt hver gang, og dermed lager et signal til hunden under foten om hva som kommer rett før det skjer. For dere som rir kan man sammenlikne det med en halvparade. Etter hvert skal hunden følge samtidig som jeg tar steget, ikke etter at jeg har laget rom mellom oss.


Legg merke til hvordan jeg plasserer bena rundt kassa, og hvor langt foran/bak jeg stiller meg. Der du ser den lille valpen ender opp, det er den posisjonen hunden har i dag.

Trinn 2: før jeg spikrer noen posisjon eller går rett frem, så gir jeg hunden VERKTØYENE til å finne posisjonen. Det aller første jeg gjør når hunden snurrer fint inntil meg uten kasse er å trekke meg bort, jeg går rett på sidesteg mot høyre. Hunden trekker mot meg, og får så klart uttelling for det. Jeg forsvinner- det lønner seg å følge etter. Det er de første klikkene, før jeg blander sidestegene med vridning av kroppen og ben som signaliserer venstrevendingene. Da trykker jeg på knappen «bakpartskontroll», og når man kombinerer det med å trekke seg litt mot venstre får man veldig tidlig valper som følger med, rette i kroppen. Og hvorfor take any less than you can get? Sidesteg skal jo være i posisjon. Og da er ikke hunden skjev.

Trinn 3: hunden søker seg fint mot meg når jeg trekker meg unna, og bakpartskontrollen er på flyt, eller i det minste der omkring. Nå begynner jeg å rygge. Til å begynne med flytter jeg meg bare ned på høyde med hundens mage eller hofter. Blir gapet mellom benet mitt og hunden for stort kan den like godt snu seg og følge etter. Jeg buker gjerne en kjøkkenbenk eller en vegg av noe slag for å hindre at hundens bakende går ut, og jeg må «kjøpe» det fordi hunden jo samtidig flyttet seg bakover. Når så lyspæra gløder er det lett å ta bort veggen, for i det rumpa skvetter ut så vrir jeg meg som i en venstrevending (som om kassa fremdeles var der!) og minner hunden på bakpartsbevegelser, og belønner i det den kommer inn i riktig posisjon. Hvor lønner det seg å være? Ikke der ute med baken- men i riktig posisjon. Bare i riktig posisjon.


Trinn 4. Gå rett frem. Dette pleier nesten å gå av seg selv når hunden har lært sidesteg og rygging. Alle belønningene i posisjon har lagt en verdi i å være der, og sannsynligheten for at hunden oppsøker posisjonen er veldig stor. Dessuten er det ikke spesielt vanskelig for hunden å gå rett frem. Det hunden ofte velger er å gå for langt unna. Derfor er en fin fremgangs måte å kjøre noen sidesteg, to skritt frem, og så noen nye sidesteg osv. Etter som man øker antall skritt kommer sannsynligvis hunden til å skli ut innimellom, og straks det skjer kjører man nye sidesteg- hvor lønner det seg å være? Aldri der ute, BARE i riktig posisjon. Jo mer NAZI du er på dette punktet, jo enklere er det for hunden, og jo LETTERE er det for den å forstå. Hunder liker sort/hvitt. Å gå rett frem skal fremdeles være en følgeøvelse, ikke bland inn utholdenhet og lange strekk, et steg eller tre er mer enn nok til å fastslå at hunden kan følge.

Nå har jeg gitt hunden min de verktøyene den trenger for å finne, og holde posisjonen ved min side. Valper klenger ikke, bare høye hunder med forventning om høye belønninger, hunder som har blitt belønnet for å klenge eller bekymrede hunder. Valpen min på stuegulvet er neither. La meg legge til at om jeg ser gjennom fingrene med kontakten de første klikkene, bare for å få frem bakbensbevegelser eller rygging, så la meg bare fortelle at kriteriet om kontakt kommer på fort som fy. Kontakt- det ER fot det. Har man ikke kontakt, så har man heller ikke fot- det er i hvert fall jeg jeg vil formidle til hunden min. Greit, så nå er altså hunden fysisk kapabel til å innta fotposisjon uansett hvordan jeg beveger meg. 

Trinn 5: Spikre posisjonen. Jeg har til nå brukt belønningsplassering og ikke minst bevisst plassering av meg selv til å danne et ønskelig bilde for hunden. Hva ser den egentlig når den går fot? Prøver den å se deg i ansiktet går den for langt fremme, i hvert fall om man har min kroppsfasong. Glem tradisjonell «kontakt-trening». Hva den egentlig ser kommer an på kroppsformen til fører. Men hvor viktig det er fant jeg ut da jeg ble gravid første gang, og hunden som jeg hadde begynt å trene kontakt-i-øynene med søkte mot øyene mine nedenfra, og når magen kom så måtte hunden endre sin posisjon for å se det samme. Det så ikke bra ut- og det var LITT av en jobb å rette det opp før magen forsvant. Hunden hadde ikke tanke om hvor den egentlig skulle gå- den gikk etter et synsbilde som var blitt forsterket om og om igjen. Hva den ser på spiller mindre rolle- bare vær bevisst på hva du belønner hunden for.

Mange er veldig opptatt av at FØRER skal se rett frem når man går fot. Og jeg er for så vidt enig i tanken- men det er et stort problem. Ser jeg ikke hunden ser jeg heller ikke hva jeg belønner. Kan man trene med andre, som man stoler på at vet hva man vil ha og ikke så er saken grei- men jeg har trent mange timer fot mutters alene. Og da MÅ jeg gløtte på hunden for å se hva den driver med. Jeg KAN ikke risikere å belønne tilfeldig. Heldigvis er det raskt å endre hakens stilling og fremdeles få hunden til å tenke fot. Det er verre med hundre belønninger for litt tilfeldig greier, som får hunden til å tenke at «fot betyr at jeg skal gå her, hva jeg ser på eller hvor rask jeg er i holdtene eller vendingene er det ingen som bryr seg om, belønning får jeg okke som. Dessverre (?) vil hundene gjøre minst mulig for den samme belønningen. Og kan de holde kontroll på omgivelsene samtidig som de går fot, så gjør de så klart det.

Over til trinn 5 igjen, å spikre posisjonen. Selv om jeg har gjort alt etter boka har jeg fremdeles ikke vært så nazi på posisjon som det jeg nå skal bli. Det er nå jeg skal spikre punktet over alle punkt, der all fotgåing som fører til belønning skal befinne seg. Som regel befinner hunden seg her ut i fra treningen vi har kjørt til nå, men nå skal det gjøres sort/hvitt.

Hunden er på dette punktet opptatt av action. De har fått masse belønninger for bevegelse, bevegelse, bevegelse- bakpart på kasse, følge sidesteg, rygge. Men nå skal vi stå stille. Selvfølgelig helt uten noen sitt som ødelegger for presisjonstrening fht. Plassering. Det er nettopp plasseringen vi skal ha nå!

Fremgangsmåten er enkel. De første gangene kjøper jeg alle tendenser til å være stille, som på filmen selv om posisjonen ikke er helt hundre. Men jeg fortsetter ikke med å belønne skjeve posisjoner lenge. Jeg stiller meg opp, og hunden inntar posisjon. Er den det minste feil flytter jeg meg på nytt- er den riktig blir jeg stående. Jeg vil ha en hund som blir påståelig- JO, det ER her, GI meg belønningen min!! Om jeg venter et sekund eller to kommer an på hundens bevegelser og hvor den er på lærinsstigen. I begynnelsen er de ofte frustrerte og man må kjøpe det man får av stillstand fort som fy. De pleier å prøve veldig hardt, bevege seg frem og tilbake og ut og inn av posisjonen. Tidligere har nemlig belønningene kommet av aktive bevegelser, der jeg har «møtt» hunden med klikket i det den entrer riktig posisjon. Så lenge hunden er stille i riktig posisjon fortsetter jeg å fore på. I det den beveger seg, kanskje med overdreven bakpart, kanskje med et steg tid siden eller frem, så bryter også jeg posisjonen. Ved å ta et steg bort når hunden gjør det understreker man avstanden det ble mellom en, og forståelsen for at det ikke lønner seg å være der ute, men et eller annet sted der inne bygges videre.

Nå har jeg altså en hund som vet hvor posisjonen er, og den er fysisk kapabel til å HOLDE den uansett hvordan jeg beveger meg. La fot-treningen begynne for alvor!

1 kommentar:

  1. Love it!
    Vi har fått fikset mye på foten til Dis, men jeg tror jeg rett og slett skal gå gjennom de trinnene dine. Jeg tror vi begge vil ha stor nytte av det, nemlig. Jeg - så jeg blir mer bevisst hva jeg gjør når og hva jeg får. Dis - så han lettere leser meg og dermed vet akkurat hva han skal gjøre!
    Takk for fin inspirasjon. :-)

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en tilbakemelding!