Søk i denne bloggen

torsdag 30. mai 2013

Ressursforsvar

Det er ikke til å stikke under en stol at lille Blink er litt mer enn skjødehund, har litt mer meninger og litt mer pågangsmot bak meningene sine enn mange andre firbente. En del stusser over hvor rolig jeg tar det rundt hans ganske sterke ressursforsvar. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor jeg tar det med ro, og hvorfor jeg tilsynelatende ikke bryr meg utover å feile om det dukker opp i treningen.

Svaret er enkelt- det roer seg ned helt av seg selv, selv om det aldri forsvinner, så forsvinner de utløsende faktorer. Oppskriften på det er så enkel, sånn som jeg liker det, den er simpelt hen bare de andre hundene i hus, med spesielt vekt på Cirka. La meg forklare nærmere.

Ressursforsvar betyr at hunden passer på noe den anser for å være sitt, fordeler som den vil ha selv og ikke dele med andre. Den jager bort de som kommer for nærme, og hvor nærme kommer an på komfortsonen til akkurat denne hunden. Fordelene kan være mat, kanskje all mat eller bare godiser og tyggben, det kan være leker, eier, sovested, trening (eller skal vi si fordelene som følger med det?) osv. Ordet forklarer seg selv: forsvar av ressursene sine. Hvem ressursene forsvares ovenfor varierer også, noen drar alle over en kam og lar ingen komme i nærheten, noen er bare redd for hunder, noen bare mennesker (barn?) osv. Men genetisk disponert for å forsvare godisen sin ovenfor barn og ingen andre- det er et resultat av en hund som er genetisk disponert, OG har erfaringer som tilsier at barn er trusler, og voknse mennesker og andre hunder er ikke. Det er kanskje lettere å forstå når man ser det slik?

Ressursforsvar ikke bare er et resultat av genetikk (survival of the fittest), men også av læring. Alle erfaringene hunden har rundt å bli fratatt eller å få beholde eller stjele ressurser kommer inn på kontoen, og balansen på den kan man se på atferden til hunden rundt ressursene og den potensielle trusselen. Og det er der det ligger. Trusselen.

For å ha ressursforsvar så må hunden føle noen som en trussel, og være redd for at noen skal ta fra den ressursene sine. Simple as that.

Blink har ressursforsvar ovenfor andre hunder når det kommer til mat (og trening). Tennpluggene er enda korte, og når de først tennes spiller det ingen rolle om den andre hadde vært stor som en elefant og hissig som en lemen (jeg nekter å skrive ET lemen!). Han har ingenting ovenfor mennesker. Han kan godt bryte ut av en fot dersom vi går veldig nærme en annen hund (type 10-20cm), og prøve å true den bort. JEG trener, MIN godis, GÅ VEKK! Og nå skal jeg være skikkelig uortodoks. I like it. :-) Jeg liker hunder med litt gnell. Jeg liker at han digger belønningene sine. Problematisk blir det jo ikke- jeg sørger bare for å gi ham de rette erfaringene og at han ikke får gitt noen noen dårlige. Eller rettere sag, hundene i hus gjør.



Mange konkluderer med at hundene må bare ikke få mat i samme rom (ever again), tyggenben må bort og konflikten unngås. Og i mange tilfeller har man ikke noe valg. To hunder uten bra språk og hundeskikk kombinert med dårlige erfaringer og genetisk disposisjon- au. Men jeg er i den heldige situasjon at jeg har en valp som må læres, og flere voksne, stabile, språksterke hunder. De skal definitivt få mat sammen. Tygge ben. Godis. Og Blink skal bli en hund jeg trygt kan sette nye valper inn sammen med rundt mat, uten at jeg skal gjøre noe som helst annet enn å provosre frem potensielle konflikter. Bit by bit. Det du gjør mye blir du god på. Blink skal bli en kløpper på å handtere alle mulige slags siuasjoner rundt mat og godis, han skal vite veldig godt hva som fungerer og ikke.

Så Blink er redd for at andre hunder skal ta maten hans. Da han først kom i hus var komfortsonen hans nesten like stor som kjøkkenet. Var det mat der fløy han på alle hunder som beveget seg i hans retning, aller helst bare de så den veien. Jeg har ikke gjort noe. Cirka har gjort masse. Nå kan jeg trene med Blink, og Cirka kan snoke rundt og håpe på en etterslenger eller prøve å tilby diverse og komfortsonen er nå på kanskje 40-50cm, og kanskje 2 cm unna matskåla. Alle vet jo at mat man jobber for smaker mye bedre enn den som blir servert. Tidligere hugg han tak i andres tygg/mat og ble rasende. Nå ligger han ved siden av (avstand dirigert av den andre hunden og den varierer) og stirrer begjærlig, med et klagende boff i ny og ne.

 

Hvordan har det skjedd? Jeg kan love dere, det har vært en fryd å observere Cirka og kompanjongene hennes i aksjon de siste to månedene. Som helt liten bøyde alle bare unna, men uten å ta noen særlig notis av ham. Faktisk i den grad at lille Blink ble litt ufordragelig, på flere områder og forsynte seg gjerne av munnen på de andre, og det med superbøllete attitude. Valpelisensen er GRADVIS på vei over, og de har gradvis blitt strengere, OG mer respektfulle. Han er enda ikke "myndig", men han har fått konfirmert seg ihvertfall. ;-) Komfortsonen har skrumpet inn fordi de sakte siiiiiger nærmere, men så fort han gjør den minste antydning til ubehag (trusler!) rykker de unna. Et fantastisk spill å observere.

Så hva er det Blink lærer? Jo, han lærer språkets styrke og effekt. Han lærer at hans språk er sterkt, og at han uten å overdrive kan formidle det han vil og få ønsket resultat. Han kan bli stiv. Stirre. Eller løfte litt på leppa. Og til sist vil han lære at det ER faktisk ingen er så frekke at de prøver seg på maten hans mens han spiser. han renger ikke forsvare den, for da er den hans. Skulle noen bli varme i trøya og prøve seg vil et blikk eller en frys holde. 

Men det hjelper jo ikke så mye at Blink stoler på at han kan prate med de som bor under samme tak som ham. Fremmede hunder må vi også kunne gå fot inntil, og godbiter ligger slengt over alt på treningsplasser. Hva gjør jeg? Jeg har en hund som genetisk er ganske sterk disponert og han har sterk(ere enn mange andre) verdi i ressursen. For den frolicen. Idiot altså. Again, I dont hate it. ;-)

Min oppgave er å la alle Blinks erfaringer med å forsvare sitt ifht. fremmede hunder bli den samme som med mine egne hunder. Han språk må respekteres. Selv om komfortsonen hans er større rundt fremmede hunder enn kjente- nettopp fordi han ikke vet. Det er min oppgave å sørge for at det er de erfaringene han får, og at vi får det ofte nok og mange nok ganger til å få generalisert det. Det er den ene siden, og den andre er at han ikke skal klare å jage (skremme) hunder som ikke oppfatter situasjonen, intetanende fem meter unna med ryggen til- det sier seg selv ingen skal bli angrepet eller utsatt for noe de ikke tåler. For vårt vedkommende er vi heldigvis forbi det stadiet, men den administrator jobben er min.

Er ikke det litt urettferdig da? At en mengde andre hunder skal bli herjet med for at en enkelt hund skal lære? Jeg tenker ikke sånn. Alle de hundene som er språksterke og har et bra hode vil med sikkerhet vike unna selv en "tulling" med komfortsone på en meter. Fordi de legger innsats i å unngå konflikt, i en flokk samarbeider alle individene om å oppdra valpene- og det er slik det gjøres. Det er investering i fremtiden- også for investorene.

Til slutt- det er i min verden HELT normalt at en hund knurrer, angriper og "sloss" (det blir sjelden hull av dette) for maten sin. Det er bare det at jeg vil at hunden min skal ta frem en rekke andre, mye mindre (og gradvis økende) signaler for å fjerne uønskede tyver før det smeller. Og når det smeller så skal det være en frekk og uhøflig hund som ikke gir seg, eller rettere sagt en stakkars som får lære den harde veien. Den som har det, den eier det, og har lov til  gjøre det som trengs for å få beholde det.

Mange er ikke så heldige at de kan lene seg tilbake og nye showet, de har kun en hund, evt. hunder som ikke responderer som de bør osv. Jeg anbefaler uansett Mine! Av Jean Donaldson:
Mine! a guide to resource guarding in dogs

2 kommentarer:

  1. Kjempebra, helt enig med deg! Har lært utrolig mye av å ha to hunder boende under samme tak. Den boka må jeg lese, digget kulturkollisjonen.

    SvarSlett

What's on Your mind? :-)