Søk i denne bloggen

torsdag 1. mars 2012

Man kan ikke straffe atferd som ikke er der!

Sitt! Ingen reaksjon. DUUUU! Ørene bakover, og hunden setter seg sakte mens den logrer smigrende og har fullt fokus på eieren.
Hva skjedde egentlig her?

Jeg har en oppfattelse av at mange som trener med straffesignaler (hører du ikke nå så...!) egentlig ikke er klar over hvordan de trener. Det ser jo unektelig ut som at hunden godt vet hva sitt betyr og hva eier vil, men den velger å "gi eieren finger'n" helt frem til eieren minner den på "hvem som er sjefen". Jeg skjønner det godt jeg, at det er det noen ser i et scenario som beskrevet over.

Mange kommer dit med å begynne innlæringen med valpen basert på positive metoder med forsterkere som motivasjonsfaktor. Og så begår man den første feilen- man tror at NÅ, nå KAN hunden sitt.

Så kommer den sosiale krav-fasen inn. Nå kan hunden atferden, mener eieren. Gjerne etter tre repetisjoner på stuegulvet. Og så kommer det en situasjon der hunden ikke adlyder, kanskje den synes at den passerende hunden er for spennende, kanskje avstanden till eier er for stor, eller kanskje alt er som det pleier- tilsynelatende ser hunden ganske enkelt på eieren med et hovent blikk- hvorfor skal jeg sitte liksom...? Og da.. Da blir matfar eller mor provosert av bikkjekrapylet som prøver å ta over alfarollen, og slår hardt ned på slike obsternasige tendenser. Dette må ikke få utvikle seg! Ikke le, tenk deg selv, her går man faktisk i frykt for å miste sin posisjon, bikkja har tenner lange som et vondt år og naboen ler. Kan det bli verre? Bikkja får sin straff for ulydigheten. Og det sitter gjerne lenge, bikkja er jo så flink som aldri før, og den får masse godis! Før den plutselig tror seg igjen en vakker dag- sikkert på grunn av all godisen. Men DA er det ihvertfall nok, hunden skal HØRE!

Først lærer man inn en atferd positivt, og dermed trener man positivt. Helt til bikkja "kan" atferden. Så kommer man til det punktet at hunden SKAL høre, bare fordi du sier det. Sånn er det liksom å være flokkdyr og ha en "alfa" over seg. Tror man. Bikkja hører plutselig ikke lenger av diverse grunner- og vi tror at vi straffer hunden for å ikke høre på oss. Det er jo meningen ihvertfall. Sannheten er at man KAN ikke straffe en atferd som ikke ER der. Men.. Hvorfor blir bikkja så lydig etter en slik reprimande da?

Dette er det hunden opplever: eier sier sitt. Motivasjonen er for lav eller forstyrrelsene er for store til at hunden greier å utføre en sitt i den gitte situasjonen, vi får ingen respons på sitt. Det neste hunden hører er NEI (enten straffesignal, eller faktisk avstraffelse, som går på straffbaserte løsninger begge to). Neste gang hunden hører sitt, hva skjer? Sitt er (individuelt avhengig av antall repetisjoner og eierens tekniske ferdighet- om dette skjer etter en reprimande eller femten) blitt betingeren for straffen og satt sammen i en kjede som gjør sitt til et straffe/advarselssignal. Vips er motivasjonen for å jobbe for å unngå dette stor- nå lønner det seg å sette seg! Treneren, som fremdeles betrakter seg som en svært positiv trener siden denne gir godbit hver gang  hunden sitter, sikker opp mot 99% av gangene, har fått en hund som ikke lenger setter seg på grunn av forsterkning, men for å unngå straff- riktig terminologi er negativ forsterkning. Er forstyrrelsene for store (blokkering) kan man straffe til man blir blå, eller bikkja bevisstløs uten at man får noen sitt eller læring av den grunn. Så eksemplet ovenfor er i moderate nok forstyrrelser (noe hunden og ikke eieren avgjør hva som er) og lav motivasjon.

Det aller sørgeligste er når hunden virkelig ikke har snøring om hva eieren ber om, og eieren er overbevist om at den er "trassig". Hunden blir usikker og fortvilet, og prøver å komme seg unna så godt som mulig. Setter den seg tilfeldigvis, noe mange gjerne gjør raskt fordi de blir passive, og da opphører ubehaget. En kjempeforsterker også på innlæringsnivå. Gjett hva hunden prøver neste gang eier blir ubehagelig, eller allerede ved sitt-kommandoen? Og eier blir fornøyd, og stadig mer overbevist om hundens trassighet, mens hunden får en godbit for jobben, man trener tross alt positivt.
En hund (eller noen andre) jobber aldri BÅDE for forsterker OG straff på samme tid. En av delene overskygger den andre. Og den jobber ikke uten en av dem. Og litt sånn logisk sett, hvis det hadde vært for forsterkeren hunden jobbet hadde man vel aldri behøvd å introdusere straffen...? Uavhengig av godbiten hunden får etter at den har fått en negativt betinget kommando- betingeren er fremdeles negativ og et trusselsignal i seg selv. Gjør det nå, ellers....! Og? Det er ikke mulig å straffe en hund for noe den ikke gjør! Å straffe en atferd den utfører er en annen ting- og et annet blogginnlegg.

Men hvorfor har dette en tendens til å skli ut da, hunden er kjempeflink etter en "påminnelse", men blir gradvis sløvere og sløvere helt til den på nytt ikke responderer på kommando?

Jeg liker å tenke på dette ganske enkelt. Det er ikke for ingenting at hunden blir omtalt som menneskets beste venn. Skulle hunden husket på alle de feil og "dårlig gjort"er mange har gjort mot dem måtte de nødvendigvis gå over till å hate oss. Men nei, de står like lykkelig og logrer i gjensynsgelede om eieren har reist fra dem i tre døgn uten mat og vann. Verken hunder eller mennesker er laget for å "bære nag"- det er hjernens egen beskyttelsesmekanisme. Har du lagt merke til hvordan man gradvis glemmer sorgen når noen dør, og heller smiler når man tenker på alle de gode stundene? Hvor perfekt, vanvittig lydig, snill og vakker den første hunden din var, når du tenker på det en 10 år etter dens bortgang? Det er sånn vi er. For å beskytte oss selv er vi programmert til å lagre de gode tingene, ikke de vonde. Tenk for en påkjennelse å gå rundt å huske på alt ubehagelig og trist du har opplevd i livet, og glemme det gode? Og hunden, den er vel enda mer tilgivende enn vi mennesker kan påstå å være- og mer lettlært også kanskje..

Straffer man hardt nok så vil hunden aldri glemme, man skaper et traume. (Hva som er hardt og ikke hardt nok er det også den individuelle hund som avgjør) Som når man strømmer den for å jage sau for eksempel, eller når mennesker som såvidt reddes fra å drukne får angst for liknende situasjoner- noe de ville hatt til dagen de døde uten proffesjonell hjelp. Men vi er jo glad i hunden vår også da, vi vil jo ikke være stygg med den selv om den må lære å oppføre seg som alle andre i denne verden! Så man tar den ikke såå hardt. Bare nok. Så gjenstår det bare å se hvor lenge man kan benytte seg av straffesignalet uten påfølgende straff uten at effekten svekkes. Det er faktisk vi som er "psykologer" for hundene våre, og motbetinger redselen for straffekommandoen gjennom nøytral eller positiv påvirkning- belønning eller ingen konsekvens. Før vi straffer den igjen når vi har vært flinke nok. Og sånn går runddansen. Urettferdig, ikke sant?

2 kommentarer:

  1. Antall "ah"-opplevelser jeg fikk i løpet av dette innlegget kan ikke telles på én hånd engang! Lærerikt innlegg, og så blir jeg "litt" målløs over hvor mye kunnskap du sitter inne med!:-o Gleder meg masse over å lese innleggene dine:)

    SvarSlett
  2. Så glad jeg blir for slike tilbakemeldinger! :)

    SvarSlett

What's on Your mind? :-)